Festplassen på Stensarmen var fylt til randen av tusenvis av mennesker. Dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson gjorde seg klar til å hylle tusenårsjubilanten Tønsberg med tale og nyskrevet sang. Nasjonens øyne var rettet mot Norges eldste by, som levendegjorde landets lange selvstendige historie. Men den storslåtte tusenårsfesten var ingen selvfølge i byen ved Slottsfjellets fot på nyåret i 1871.
Tekst: Kristian Juel
Det startet nemlig trått i 1871 – når det gjaldt en real jubileumsfeiring. Helt fram til slutten av mai var det altså nærmest ingen som ytret seg offentlig om at byen nå burde feires. Så, den 24. mai 1871 setter Tønsbergs Blad en liten notis på trykk i avisa, og den lyder:
Grimstad Adressetidende forutsetter, at Tønsberg har feiret sin tusenårsfest den 17. mai, og sender i den anledning jubilanten en smukk og hjertelig hilsen
Tønsbergs Blad, 1871
Men Tønsberg hadde jo overhode ikke feiret noe tusenårsjubileum 17. mai 1871. Selv i Emil Olsens festtale på nasjonaldagen hadde ikke byens jubileum blitt nevnt med ett eneste ord. Emil Olsen var lærer og senere avis- og museumsmann i byen og en helt sentral person i det offentlige livet i Tønsberg den gang.
Men kort etter denne hilsenen fra Grimstad begynner ballen å rulle.
I begynnelsen av juni 1871 settes festkomiteen. Og raskt blir det bestemt at selve tusenårsfestdagen skal være fredag 23. juni, altså sankthansaften.
Leder i komiteen blir ordfører Riulf Erlandsen, med blant andre nevnte Emil Olsen som komitémedlem.
Kun drøye tre uker har altså komiteen til rådighet for å stable en real fest en tusenåring verdig på beina.
Innsamling til tusenårsfesten
Da skal man jo kanskje tro at alle i komiteen og byborgerne for øvrig er innstilt på å dra i samme retning, samarbeide godt for å få det hele i land, men nei. Byborgere, nærmest utelukkende var det menn som den gang ytret seg offentlig, var uenige om det meste som berørte festen. Først hadde det blitt samlet inn en del penger til festlighetene, om enn ikke så mye man hadde håpet på, og nå raste debatten om hva pengene skulle gå til. Noen mente at alt burde brukes på selve festdagen, andre mente at det var bedre å sette pengene på bok og heller dele ut legater til framtidas Tønsbergensere, ja først om 300 år.
Flere skarpe innlegg kom på trykk i avisene. Sakfører Konow latterliggjorde hele legattanken på spissfindig vis og undret seg om Tønsberg i det hele tatt ville være befolket av mennesker 300 år fram i tid, kanskje var det da apene som hadde tatt over byen?
Sakfører Meyer, som fullt ut støttet legattanken, var vel så skarp i pennen som Konow og Meyer kunne berolige Konow med at hans etterkommere, altså apene, overhode ikke skulle få berike seg på dette legatet.
Etter en litt skjev start, gikk etter hvert planleggingen noe bedre. Viktigst var å få på plass en solid festtaler, og komiteen sendte en forespørsel til ingen ringere enn nasjonalskalden Bjørnstjerne Bjørnson. I midten av juni kom svaret fra Bjørnson som begeistret, og med tårer i øyekroken, som han selv skrev, takket ja til oppdraget. Bjørnson lovte også å skrive en festsang til anledningen, som altså senere har blitt kjent som Tønsbergsangen.
Les mer om 1000 årsfesten i årboken Berget 2021.
