Tidlig en morgen 24. juni 1954 landet et lite fly med Ragnar Frislid (1926–2009), journalist i Dagbladet, og fotograf Johan Brun (1920–) på Jarlsberg flyplass. Tønsberg våknet sakte til liv etter St. Hans-feiringen dagen før.
Tekst: Thomas Nilsen
Denne sommeren hadde Dagbladet en reportasjeserie lagd ved frokosttider i en av Østlandets småbyer. Avisens utsendinger fløy fra Oslo med småfly, og returnerte etter at frokosten var inntatt. Journalist Ragnar Frislid ankom Jarlsberg flyplass i det solen sto opp 24. juni 1954. Med seg hadde han fotograf Johan Brun, som i 1951 hadde tatt det berømte bildet av Hjalmar (Hjallis) Andersen like før han gikk over ende under skøyte-EM på Bislett. De to besøkte en by der de fleste hadde «fylkesautorisert- fri» etter St. Hans feiringen dagen før. De traff på noen som var på vei hjem fra fest, og noen få som frivillig gikk på jobb denne dagen. Overskriften gikk på nettopp dette: «Bare den som har lyst arbeider i dag».
Reportasjen inneholdet en serie bilder fra Tønsberg som sakte våkner til liv, gjengitt på denne siden. En mann feier byens torg, den gang en travel markedsplass, en annen går ned mot brygga. Han skal ta den korte fergeturen over til byens største arbeidsplass, Kaldnes Mekaniske Verksted AS med 1200 ansatte. Antagelig en av sjauerne Ragnar Frislid fikk høre om under den korte bilturen fra flyplassen inn til, byen. Et fotografi viser en mann som vanner blomstene utenfor en av byens forretninger, og vi får vite at det var populært å velte disse om nettene. I Jon Darres gate, en gate som forsvant da Kremmerhuset ble bygd, går to menn på vei til kontoret, eller kanskje hjem fra fest? Mye har endret seg i Tønsberg siden Ragnar Frislid skrev reportasjen nedenfor:
Langsomt — å, så langsomt våknet Tønsberg til et slags liv i morgentimene i dag til hele Vestfolds aller helligste dagen derpå, dagen etter den store våte midtsommernattsfesten, dagen da arbeidet hviler, borgerne sover, og sola leker ensom med bølgeskvulpet under Vrengenbruas hvite spenn.
-Det skal være en gjeng med sjauerær i arbeid i dag, sa sjåføren som skysset oss fra Jarlsberg flyplass. Det var liksom et rykte som hadde sneket seg omkring i byen i går: noen skal arbeide på helligdagen vår på brygga!
-Og noen blir det vel på Kalnes også, sa en verkstedarbeider som var så håpløst alene i Munkegata kl. 6. — Men fulle 1200 mann blir vi nok ikke. Bare den som har løst, arbeider i dag!
Ellers var det en nedrullet by vi kom til på morgenkvisten, en vennlig lukket by der søvnen hersket i den grad at ingen var i stand til å la seg ta på senga. Først ved 8,30-tiden tok byen så smått til å glippe med halvvåkne øyne og lot oss forstå at fremdeles er det håp for Tønsberg.
Men inntil da hadde vi truffet den kommunale gatefeieren, som selv på en dag som denne ikke ville svikte sin oppgave.
Torget må være reint det, sa han, — enten det er søndag eller hverdag eller dagen derpå. Det blir så freskt og fint når vi spyler. Tønsberg trenger visst til spyling i dag.
Når denne driftige byen som Vestfold-byer flest, har funnet det for godt å la all virksomhet hvile på dagen i dag, så kommer det av at Vestfold har en ganske spesiell form for St. Hans-feiring som folk på fastere land ikke har maken til.
På St. Hanskvelden da putrær alt som kan putræ og gå av båter utover fjorden til holmer og skjær, og legger de seg ikke til i telt når natta synger på sitt aller siste, så ligger de i båten. Iallfall finner ingen god Tønsberg-borger veien tilbake til byen før langt utpå dagen den 24. engang. St. Hans feires et godt døgn i Vestfold. Arbeidet dagen etter har bare vært for den som hadde løst. Og etter som løsta var heller liten den 24., er det etter hvert blitt til at butikker og kontorer er stengt, at aviser ikke kommer ut, og at det ikke er mulig å få seg en ørliten kopp med tynn kaffe engang, om en kommer litt tidlig på dagen. Derfor ble Henry Johansen vår redning i dag. Vi traff ham i Møllergata på vei til en ekstrajobb på et forniklingsverksted ettersom brenselsforretningen der han har sitt daglige virke, har satt kroken på døra i dag. Og Henry Johansens melkeliter og utmerkede frokostpakke fristet oss så langt over evne.
Sant å si inviterte vi oss selv på frokost i dag. Omstendighetene tvang oss til det i en by som er gått så målbevisst i hi, og Henry Johansen delte med glede sitt brød og fikk Dagbladets 50-lapp som takk for en utmerket frokost under Vigelands «Mor og barn» i Minneparken med utsikt mot Kalnes og Nøtterøy.
– Jeg har bodd på noen og tretti forskjellige steder, sier Johannes Nilsen, — og elleve forskjellige folkeskoler har jeg gått på. Men det finnes ikke en by jeg ville trives bedre i enn i Tønsberg. Det er liksom en liten storby, dette. Det fins så mange trivelige småplasser rundt byen, og så er det ikke så gjennomsiktig her som i mange andre byer.
– Men De må ha noe å utsette på byen?
– Åh nei. Jo — det eneste måtte være Sjøbadet. Tønsberg har ikke noe skikkelig sjøbad. Det eneste badet vi har, ligger midt i kloakken. Den badeplassen er vel den semræste som er. Men flyttet vi den bare over til Nøtterøy-siden, ble det bra. Så kunne en jo ha et par motorbåter til å frakte folk over.
– Det ser ut til at de bare er ute for å rusle, de fleste av de få som er oppe i dag?
– Å ja, det er så mange sånne originaler i denne byen, som bare går ute og rusler og aldri gjør et slag. De er alltid de første oppe om morran og de siste til køys.
Sa Dagbladets frokostvert i Minneparken i Tønsberg klokka 6.30, mens de ganske, ganske få som hadde holdt St. Hans-feiringen ut på godværs vi så smått kom si vende inn til byen. 
-Nå, mine herrer, sa den muntre mannen med gitaren — nå venter vi bare på solformørkelse, den må feires. Men etter den kommer det vel bare ingen fridag.
Og så forsvant også han under dynen til den deiligste av alle fridager i Vestfold, fordi de har den alene og ikke minst fordi nabobyen Horten ikke har den.
Dermed var på det nærmeste 12 000 dyner i funksjon under Slottsfjellet. Inntil byen trakk en lang gjesp klokka 8, gjorde et ærlig forsøk nå å gni søvnen ut av øynene klokka 9 og falt til ro i en slags halvsøvne-tilstand klokka 10. Tønsberg samler seg til dagen i morgen, avsluttet Ragnar Frislid.
Deretter gikk turen tilbake til Fornebu, videre til redaksjonen, og om ettermiddagen sto artikkelen på trygg. Det var det avisen garanterte – bildene skulle være tatt samme dag som avisen kom ut! Og ettermiddagsaviser var vanlig den gang. Tønsberg har endret seg siden 1954. Industrien er nesten borte, det samme er det meste av brosteinen. Boktrykker Georg Marthinsen var byens ordfører, en by med noe over 11 000 innbyggere.
Bøker av artikkelforfatteren (Bokhandel eller via forlagene) :
Krig og fred – Vestfold våren 1945
Familiene som forsvant – Vestfolds jødiske befolkning 1880-1945
Medforfatter (Med Dag O. Bruknapp):
De valgte å kjempe – Vestfoldinger i felttoget 1940
