Da alarmen gikk i Tønsberg tidlig om morgenen 9. april 1940, begynte evakueringen av befolkningen. Mange, flere hundre, tok seg til Andebu. Det ble folksomt i bygda denne våren.
Tekst: Thomas Nilsen
Og mange mennesker, betyr mange par sko. Dette fikk skomaker Søren Gravdal som holdt til i veikrysset på Gravdal merke. Han hadde slått seg til ro som skomaker etter blant annet å ha arbeidet som bygningsarbeider i USA. Skoslaget økte med 50 % kunne Vestfold Arbeiderblad forteller 23. mai, og 150 par sko hadde vært inne til reparasjon pr. uke, mer enn hva vi fikk inn på et halvt år da undertegnede drev verkstedet som min bestefar, Bjarne Klausen, overtok etter Søren Gravdal:
Gravdal i Andebu tok sin tørn i fullt mon da evakueringssjauen sto på. Og Andebu i det hele økte innbyggertallet sitt med atskillig prosent, det blir sagt mellom 50 og 100. Gravdal står i en særstilling når det gjelder småsteder på landet, det har en lær- og skobutikk. En skulle tru at en slik forretning måtte merke evakueringen på sin måte, for en sliter jo svært på skosålene nå en jager etter landeveien som evakuert. Vi har hatt en prat med innehaveren av ”Gravdal Lær og Sko” for å høre om omsetningen og trafikken steg faretruende de første hektiske dagene av krigen.
— Jo, det lar seg ikke nekte at evakueringen skapte liv og røre her oppe. Både salg og reparasjonene hos oss skvatt i været som vi skulle vært en byforretning. Men så var jo også bygda vår nesten en by de dagene. — Jeg skulle tru omsetningen økte med like mange prosent som innbyggertallet.
— Hva slags skotøy kjøpte evakueringsfolka?
— Det var ikke tale om luksus, folk har ikke penger til det nå. Og om noen har penger, så får de vel ikke fatt i dem. Nei, det gikk i slitesko, billige og sterke og praktiske ting. — Skotøyet har jo steget med 30—40 prosent, så folk trenger sannelig å slå av mest mulig på luksus’en.
— Syns De folk reparerer skoene sine flere ganger nå enn før — at de venter i det lengste med å kjøpe nytt?
— Absolutt. En støvel nå blir halvsålt minst en gang mer enn før — kanskje to, før den kasseres. Folk er i det hele tatt blitt sparsomme også i vår bransje. Men for forretningen her har ikke det så stort å si. Vi driver jo med reparasjoner også som sagt. Reparasjonsprisen har forresten ikke steget så sterkt som prisen på nytt skotøy.
— Hvordan ligger det an med råstoff til skoreparasjonene Deres?
— Hittil har vi ingen grunn til å klage. Men det kan bli verre er jeg redd for. Særlig kan det nok bli leit med gummi. Vi har jo snart ikke en sko i handelen uten at den har gummihel. Rimeligvis må folk venne seg til å gå lærheler igjen. Da evakueringssjauen satte inn hadde jeg forresten ikke lager nok. Hvem kunne vel vente et sånt påkjør! Men det rettet seg.
— Hvordan er smaken på skotøy her i Andebu?
— Akkurat som i byen. Det er ingen forskjell lenger. Tvert i mot har jeg inntrykk av at byfolk begynner å bli påvirket av bygdefolkets praktiske sans når det gjelder skotøy.
— Deres bransje er vel ikke den aller verste i krisetider?
— jeg skulle tru den må være en av de beste. Noe på beina må folk ha. Og foreløpig har jeg ikke merket noe til den dårlige økonomien for så vidt. Folk betaler det de er skyldig. På ei uke kan vi ha opptil 150 skoreparasjoner her. Og så lenge det fortsetter er jeg fornøyd.
Bøker av artikkelforfatteren:
Bøker av artikkelforfatteren (Bokhandel eller via forlagene) :
Krig og fred – Vestfold våren 1945
Familiene som forsvant – Vestfolds jødiske befolkning 1880-1945
Medforfatter (Med Dag O. Bruknapp):
De valgte å kjempe – Vestfoldinger i felttoget 1940
Forsiden på boken som ble utgitt på Ares Forlag AS november 2016.
