Mange vestfoldinger deltok i kamphandlinger i Sør-Norge i april 1940. Som denne sandefjordgutten som ble intervjuet av Vestold Arbeiderblad i slutten av mai 1940. Han deltok i trefninger i Telemark.

Utdrag fra Vestfold Arbeiderblad 27. mai 1940. 

Da tyskerne angrep 9. april 1940 hadde det norske ubåtvåpenet lite å stille opp med. Ubåten B4 var inne til reperasjon ved Karljohansvern ved krigsutbruddet. Ubåten ble forflyttet til Filtvedt. Siden den ikke ikke dykke, ble det besluttet å oppgi ubåten. Flere av matrosene gikk i land og krøp i grønne uniformer for å slåss videre, slik som Sandefjordingen som ble intervjuet i etterkant av Vestfold Arbeiderblad. Han tok seg over til styrkene ved Rjukan i Telemark. Der fikk han oppleve trefningene ved Gransherad og Espeset bru.

Fakta om B4: 1 stk. 76 mm L. 28 Bofors kanon. 4 stk torpedorør:  2 torpedorør i baug, 2 torpedorør i hekk, 6 torpedoer. 2 reservetorpedoer. Ble bygget ved Kaldnes mek. Verksted i Tønsberg. B4 heiste kommandoen 2.mai 1927.Ved krigsutbruddet lå B4 til reparasjon ved Marinens hovedverft i Horten. 9.april fikk fartøyet ordre om å gå inn Oslofjorden å legge seg i sikkerhet innenfor Oscarsborg. Kl.0215 gikk den ut Vealøsgapet for egen maskin og satt kurs for Filtvedt. B4 kunne på grunn av delvis ødelagt maskiner bare gå med cirka 6 knops fart. Etter ankomst Filtvedt fordøyde det til kaien. Ettersom ubåten ikke hadde noen krigsverdi ble den etterlatt ved kai og mannskapet besluttet å slutte seg til styrkene lenger inn i landet. Tyskerne overtok B4 og dens videre skjebne er ukjent. Første skipssjef Kaptein Trygve Sverdrup. 
Kilde: B4 / Fartøysbasen / Forsvarets museer - Website Interface
«B4» i Valløbukta utenfor Tønsberg i Vestfold i mellomkrigstiden. Foto: Arkivverket

En Sandefjordsmann er kommet tilbake etter mange krigsopplevelser både til sjøs og til lands. Han var ombord i u-båten B 4 den natten tyskerne gjorde sin invasjon i Norge. U-båten ble beordret fra Horten til Oscarsborg. Den ene maskinen var i uorden – det hadde den vært i lang tid – og båten var ikke i stand til å dykke. Den måtte pent holde seg oppe og sakte, men sikkert stevnet den mot Oscarsborg. Her la den seg i stilling for å vente på motstanderen. Da de tyske fartøyene kom, fant u-båten det nytteløst å gripe inn på grunn av sin skrøpelighet. B 4 er jo meget gammel. Enten trudde tyskerne at B 4 var tysk eller de anså den for helt ufarlig.

I hvert fall ble det ikke løsnet et skudd mot u-båten som snart heiste hvitt flagg. Den ble okkupert sammen med ”Otra”. Båtene ble ført til Horten igjen. Her ble matrosene på B 4 sluppet i land, og de kunne få lov til å gjøre hva de ville. Flere av dem, deriblant Sandefjords matrosen bestemte seg for å slåss til lands siden de ikke kunne utrette noe til sjøs.

De dro opp mot Rjukan og krøp i de grønne uniformene. Og her begynte det å gå varmt for seg. Om natta skulle Sandefjordsmatrosen og en del kamerater dra ned til Gransherad og avvæpne noen tyskere, som var observert der. De norske soldatene hadde med seg tre mitraljøser for å oppta kamp, men tragisk nok var det umulig å løsne et skudd. Det var is i mekanismen. Følgelig hadde de norske ikke annet å gjøre enn å pakke sammen hurtigst mulig og ile tilbake.

Senere ble sandefjordsmannen stasjonert ved Espeset bru. Han var mitraljøsemann og han og kameratene hadde to mitraljøser. Brua sprengte de i lufta. Senere ble det heftig kamp med en tysk tropp og mange falt. De norske holdt stillingen inntil en stor tysk avdeling innfant seg. Tyskerne stilte opp artilleri og og bombekastere, og så begynte en ildgivning som ikke kan beskrives.

Sandefjordsmannen la seg så lang han var i søla og trudde hans siste time var kommet. Kulene pep om ørene på ham og mange norske ble såret. En sanitetskaptein som lå like bak sandefjordsmannen mistet livet. Kanonaden varte i to forferdelige timer. Nordmennene trakk seg tilbake til Stensund. På Tinnoset stilte nordmennene opp en 40 mm.s Boforskanon på lastebil. Det var et virkningsfullt våpen. Etter slaget fant nordmennene atskillige tyske håndgranater. Sandefjordsmannen var meget godt utrustet. Han fikk bl. a. slalåmstøvler og førsteklasses ski på Rjukan.

Les mer om Vestfoldinger og deres opplevelser under kampene i april 1940 i boken «De valgte å kjempe». Pris 149 + frakt. Send melding til lokhis@gmail.com. Flere bøker her.