Sandargutter i kamp mot tyskerne i april 1940

Les mer om Vestfoldinger under kampene i 1940 i boken "De valgte å kjempe". 

De som var på Sandefjord stasjon den 9. mai kl. 21 om kvelden la sikkert merke til to gutter som gikk av Oslo-toget. De så svært trøtte og slitne ut og var kledd i en blå busserull og dongeribukse. De var en av restene av 2. Gardekompani og guttene skulle nå til sine hjem i Sandar, og til sine engstelig ventende pårørende.

Den 1. mars dro de herfra og til Gjerstadmoen i Fåberg ved Lillehammer, hvor de skulle få sin rekruttutdannelse. Etter vel en 1 månes øving kommer de rett opp i krigen og deltar i flere av de alvorligste trefninger med tyskere som har forekommet i Sør-Norge. På tross av den minimale militærutdannelse de rakk å tilegne seg, hugg de likevel godt fra seg på de ymse steder, disse nybakte rekruttene. Øvelser på ski hadde de f. eks. drevet bare noen få dager da krigen kom.

Vi lar en av dem fortelle fra begynnelsen:

Det var ved stillingen kl. 6.30 om tirsdags morgen (red: 9.april) vi fikk vite at det var krig i landet. Vi hadde ikke hatt praktiske skyteøvelser med gevær eller mitraljøse, men den dagen fikk vi begynne, og det til gangs, for nå ble det å skyte på de tallrike tyske bombefly som allerede tirsdag vrimlet over plassen. Du kan tenke deg, der var vi ca. 140 rekrutter som aldri før hadde skutt med et våpen som mitraljøse og nå skulle vi skyte alt det vi orket. Befalet ga oss så langt tida rakk, instruksjon i siktning og skyteferdighet vi da, og traff i de fleste tilfeller, — men flyene gjorde ingen ting av det. Imidlertid tok flyvirksomheten av, og vi kunne puste litt roligere. Dette var vår første føling med fienden og krigen. Sia ble det verre.

Om kvelden fikk vi ordre om å gå i stilling i Midtskogen overfor Elverum. Kongen og regjeringa skulle komme oppover og vi skulle dekke dem og sikre framreisen til Elverum. Det var nemlig en tysk tropp etter dem. Vi tok stillinger ved veier, under bruene og ved stasjonen. Det tok ikke så lang tid før vi fikk føling med fienden og vi klarte å holde den på avstand og etter en halvtimes skytning måtte de gi opp. To av våre gutter ble såret i den feiden. Kongen og regjeringa kom fram til Elverum, slo seg ned der og holdt straks et møte der, natta mellom tirsdag og onsdag.

Onsdag begynte bombinga og så voldsomt at vi vel aldri trudde vi skulle slippe levende fra det. Elverum sto snart i lys lue. Vi skjøt igjen alt det vi formådde med det vi hadde d. v. s. mitraljøser, maskingevær og et luftskyts som ble skadd etter en times skyting. Antakelig skjøt vi ned tre av fiendens fly. De tyske fly bombet mens mobiliseringa sto på.

Sia ble vi sendt til Strandløkka ved Mjøsa hvor vi ble liggende i fire døgn i kamp med tyskerne. Troppen som jeg var med fikk ordre om å gå fram i forreste linje, og her skal jeg si det gikk varmt for seg. Slik lå vi og skjøt intenst i fire døgn i sludd og elendighet, og omtrent uten søvn.

Merkelig nok ble ingen av våre skadet. Men ennå merkeligere var det at vi her tok elleve fanger. Det foregikk på den måten at vi først oppdaget en tropp tyskere stelle med en kanon som trulig skulle brukes mot oss. Vi åpnet ild mot dem og skjøt i ett til det synte seg et hvitt flagg stikke opp. Tyskerne var forfrosne og i en elendig tilstand, det var jo sludd hele dagen og frost om nettene.

Etter å ha hvilt i halvannen dag tide vi sendt til Ringebu hvor vi lå i to døgn. Der ble vi omringet og beskutt av haubitser og bombekastere. En av granatene drepte en av våre gutter og såret åtte. Bombene falt hurtig og tett og somme tider bare 30—40 meter fra oss. Men de fikk ikke den tilsiktede virkning, da snøen var dyp og dempet på eksplosjonen. —Trøtte og elendige som vi var var det ikke tale om å overgi seg. Vi fikk lurt oss unna og var ikke omringet lenger. Mitraljøsene måtte vi ødelegge, og de sårete fikk vi dradd med oss og inn på en bondegård. Det ble ikke så lang hviletia før vi måtte i stilling igjen for å forsøke å stanse tyskerne som nå kom nord for Ringebu. Men vi fikk snart ordre om å trekke oss tilbake igjen da vi var for få mann, vi var bare en tropp på 30. Da vi midt på natta stoppet på en vei et sted som het Biskopåsen, begynte det plutselig å smelle tyskerne var innpå oss igjen. Den natta forsvant halvparten av den lille styrken var, enten de nå ble skutt eller fanget. — Fienden peiset på oss med mitraljøser, men vi kom oss unna da også.

Etter å ha hvilt en dag i Faaberg, skulle det sendes en bataljon til Romsdal for reorganisering. Da var det 40 mann igjen av vårt gardekompani. Oppå Dovre ved Ulsberg øst for Oppdal ble vi liggende i ei sperring veien og ventet på tyskerne. — De kom — og med fly. Vi måtte atter trekke oss tilbake for overmakta var jo så stor. Vi sprengte herunder bruer og veier. Sia ble vi igjen overfalt av fly, de stupte ned mot oss og skjøt med mitraljøsene så kulene haglet i bakken. Vi satt 20 mann på en lastebil, men bare en av oss ble såret, og han fikk ei kule gjennom handa.

Annen mai kom vi til Tingvoll i Nord-Møre. Der fikk vi uventet ordre fra våre egne om avvæpning og dimittering. Vi kunne reise hjem! Men åssen? Vi fikk 20 kroner i ”avlønning” for det kjøpte vi oss klær og litt mat. — Sivile klær hadde vi jo ikke. De fleste av oss hadde mistet dem og mange av sine private eiendeler på Elverum. Den 3. mai kl. 16 startet vi, dvs. vi fikk kjøre til kvelden med en bil. Natta tilbrakte vi på en gård hvor vi også fikk plenty med mat. Vi gikk vel 3—4 mil om dagen over Dovre, i den kulda og det føre som var der på den tida, helt ned til Brumunddal mellom Lillehammer og Hamar den 8. mai. Somme tider fikk vi jo sitte på med enkelte biler, blant anna hente det engang at vi fikk sitte på med en tysk transportbil! Jernbanen ble vi nektet å reise med. Jeg skal si vi kjente det i beina under og etter den marsjen over Dovre. Jeg for min del har fått flådd av skinnet under føttene og frosset i stykker to tær.

Da vi var tre mil fra Dombås og det alt var langt på kvelden, måtte vi se oss nødsaket til å bryte oss inn i ei privat hytte, hvor vi også fant en del mat som smakte oss fyrstelig. — En opplevelse hadde vi under denne tre dags marsjen over Dovre. De klærne vi hadde på oss og som vi hadde kjøpt i Tingvoll, var ei blå arbeidsskjorte og en overallsbukse. Plutselig ble vi stanset av en tysk ingeniørpatrulje som holdt på med å sette i stand veien. De tok trulig oss for arbeidsløse og arbeidsvillige, og ga oss hver vår hakke. Vi forsøkte å gjøre det klart at vi var på vei hjem, men lederen ville ikke forstå og skrek: ”Arbeiten hier!” Som lønn for arbeidet som bare varte en times tid — fikk vi middag av karene. Da vi kom til Dombås om kvelden var det omtrent bare tyskere der, så der kunne vi jo ikke bli. Vi gikk videre, nå tre og tre i følge for lettere å kunne få chanse til tjuvvåking, en privatbil tok oss på til Otto hvor vi fikk hver vår tyske passerseddel uten klunder og visitasjon som vi var forberedt på. Så fikk vi sitte på med en sanitetsbil til Brumunddal hvor vi kom kl. 1 om natta. Der lå vi på en låve. Neste dag fikk vi reise med tog til Hamar og Oslo, og var endelig hjemme i Sandefjord den 9. mai. Reisa fra Tingvoll i Møre og hjem tok altså sju dager.

Et spørsmål som sterkt interesserer alle soldater: Hvordan var befalet deres? Knakende greie karer. Dess hetere kampen ble, dess kaldere ble de. De oppmuntret oss og var stadig hos oss når det så som mørkest ut. Ga oss sigaretter bl. a. Jeg kan fortelle at vi hadde en frivillig løytnant hos oss som også hadde deltatt i Finland, han var i finsk uniform, og på et sted som het Strandløkka ble denne hardhausen såret. — Likevel tok han et gevær og skjøt en tysker og senere tok han mitraljøsen og brukte den, skjønt han var alvorlig skadd.

Traff dere sammen med noen av de alliertes tropper? Ja, i Otta var det fullt opp av engelske tropper, men de fikk jo ganske snart ordre om å trekke seg tilbake. Vi så dem aldri i kamp unntatt en bombekastertropp som vi hadde med oss ved Ringebu. De gjorde et godt arbeide. Ødela mellom annen en fiendtlige tanks og flere biler. I Romsdal ble vi vitne til en hissig luftkamp mellom to tyske bombefly og to franske jagere. Det ene bombeflyet ble skutt i brann og styrtet til jorda, mena det andre greidde seg.

Les mer om Vestfoldinger under kampene i 1940 i boken "De valgte å kjempe".