Leif Welding Olsen. Født i 1895. Falt i tjeneste for Norge 8. april 1940.
«Pol III» var i perioden 19261939 i tjeneste som hvalbåt. I 1939 ble den i likhet med flere andre hvalbåter innleid av Den Norske Marine for bruk som bevoktningsfartøy. «Pol III» ble historisk da den under kommando av kaptein Leif Welding-Olsen oppdaget den tyske invasjonsflåten i Oslofjorden om kvelden den 8. april 1940.
«Pol III» rakk å varsle Rauøy fort, noe som førte til at det tyske flaggskipet «Blücher» ble senket ved Oscarsborg og det tyske flåteangrepet mot Oslo ble avvist.
Etter krigen ble «Pol III» solgt og ombygd til fiskefartøyet «Johan E.». I 1978 var den blant de eldre ringnotsnurperne i fiskeflåten, men i stedet for å bli kondemnert ble den i stedet solgt og ombygd til brønnbåt for transport av levende fisk. Den var i fart som brønnbåten «Arnøytrans» inntil den i 2011 ble sendt til hugging.
«Pol III» var i perioden 19261939 i tjeneste som hvalbåt. I 1939 ble den i likhet med flere andre hvalbåter innleid av Den Norske Marine for bruk som bevoktningsfartøy. «Pol III» ble historisk da den under kommando av kaptein Leif Welding-Olsen oppdaget den tyske invasjonsflåten i Oslofjorden om kvelden den 8. april 1940.
«Pol III» rakk å varsle Rauøy fort, noe som førte til at det tyske flaggskipet «Blücher» ble senket ved Oscarsborg og det tyske flåteangrepet mot Oslo ble avvist.
Etter krigen ble «Pol III» solgt og ombygd til fiskefartøyet «Johan E.». I 1978 var den blant de eldre ringnotsnurperne i fiskeflåten, men i stedet for å bli kondemnert ble den i stedet solgt og ombygd til brønnbåt for transport av levende fisk. Den var i fart som brønnbåten «Arnøytrans» inntil den i 2011 ble sendt til hugging.
4. april 2023
POL III – beretninger om de første skuddene mot Norge
Natt til 9. april 1940 patruljerte en av marinens vaktskip, Pol III, mellom Færder og Torbjørnskjær. Om ettermiddagen hadde kapteinen om bord, Leif Welding Olsen, fått ordre om «skjerpet beredskap». Skarp ammunisjon var klargjort ved vaktbåtens 76 mm kanonen. Rundt klokken 23 ser det et mørklagt skip krysse inn i norsk farvann.
Tekst: Thomas Nilsen
Før midnatt hadde den første nordmann falt i tjeneste for Norge. Etter at kaptein Leif Welding Olsen beordret varselskudd, dette i henhold til reglene for nøytralitetsvakten, kolliderte Pol III med den tyske torpedobåten Albatross. Et skip som var en del av den tyske invasjonsstyrken. Albatross gikk til angrep, og gjennomhullet den norske vaktbåten, en av flere hvalbåter marinen hadde leid for å vokte norsk nøytralitet.
Leif Welding Olsen, vernepliktig kaptein fra Sandar. Født i 1895. Drept i tjeneste for Norge 8. april 1940.
I boken «De valgte å kjempe» skriver Dag O. Bruknapp om dette dramatiske møtet. Her et lite utdrag:
Den tyske flåtestyrken med de to tunge krysserne Blücher og Lützow, den lette krysseren Emden, pluss tre torpedobåter og åtte minesveipere med ca. 2000 soldater om bord i tillegg til skipsbesetningene er på vei inn Oslofjorden sent på kvelden 8. april.
Den ombygde hvalbåten, Pol III, er på nøytralitetsvakt og patruljerer mellom Færder og Torbjørnskjær i en ytre bevoktningslinje i Oslofjorden. Oppdraget er å stoppe alle fremmede marinefartøy. Omtrent en time før midnatt observerer mannskapet på vaktbåten skygger av noe som ligner fartøyer. Det er mørkt, i tillegg gjør tett tåke sikten dårlig. Skyggene kommer nærmere, og vaktsjefen og nestkommanderende (NK) om bord i Pol III, overkanonér og løytnant Hans Bergan, observerer to lange fartøyer på nordlig kurs med slokte lanterner.98 Han varsler straks skipssjefen, kaptein Leif Welding Olsen, som har frivakt, og som raskt innfinner seg på broen og telegraferer til Admiralstaben om fremmede marinefartøyer med kurs inn Oslofjorden. Samtidig gir han ordre om full fart forover mot skyggene, og skyter varselskudd med den 76 mm kanonen vaktbåten er utstyrt med. Men plutselig dukker en annen skygge opp. De to fartøyene har kurs mot hverandre, og en kollisjon er uunngåelig.
«Pol III» var i perioden 1926–1939 i tjeneste som hvalbåt. I 1939 ble den i likhet med flere andre hvalbåter innleid av Den Norske Marine for bruk som bevoktningsfartøy. «Pol III» ble historisk da den under kommando av kaptein Leif Welding-Olsen oppdaget den tyske invasjonsflåten i Oslofjorden om kvelden den 8. april 1940.
«Pol III» rakk å varsle Rauøy fort, noe som førte til at det tyske flaggskipet «Blücher» ble senket ved Oscarsborg og det tyske flåteangrepet mot Oslo ble avvist.
Etter krigen ble «Pol III» solgt og ombygd til fiskefartøyet «Johan E.». I 1978 var den blant de eldre ringnotsnurperne i fiskeflåten, men i stedet for å bli kondemnert ble den i stedet solgt og ombygd til brønnbåt for transport av levende fisk. Den var i fart som brønnbåten «Arnøytrans» inntil den i 2011 ble sendt til hugging. (Foto og tekst Vestfoldarkivet). Baugen er bevart og står i dag på Torås fort, Tjøme, i Færder kommune.
Sandefjordingen som er omtalt her, er Agnar Andersen fra Sandefjord. Han var med MT Jaguar, og visstnok mottok en utmerkelse i etterkant.
Oversikt over mannskapene om bord i POL III. Fra overkanoner Bergans rapport.
Dekksmann nummer 3 på Pol III
I 1979 gjorde Knut Østvold fra Drammen et intervju med Tønsbergs Blad. Han var da 65 år gammel, og arbeidet som gartner.
Det som hendte, hendte så forbanna fort. Vi ble purra av Tjølling som ropte at noe var i gjære. Vi hev på oss klærne og sprang opp på dekk. Kanoen ble bemannet. Blücher og resten av invasjonsflåten var skjult av mørket. Men vi så Albatross komme i mot oss med hakekorsflagget heist. – Fyr, skreik skipperen. Slik forteller Knut Østvold fra Lier om den første trefningen i Norge under andre verdenskrig.
Jeg avtjente førstegangstjenesten og var dekksmann nummer fem om bord på POL III. Vår oppgave var blant annet å drive patruljetjeneste. Pol var ikke det man forbinder med et marinefartøy. Skuta var kort og godt en hvalbåt som var blitt utstyrt med en 76 mm kanon på bakken. Allerede 8. april begynte det å svirre utenrikspolitiske rykter om at tyskerne kanskje ville angripe Norge. Om formiddagen 8. april avløste vi en annen hvalbåt som patruljerte ved Færder. Spenningen lå i luften. Vi kikket etter periskop, men oppdaget ingen. Det hendte ikke noe spesielt den dagen eller aften (…). Jeg tørna inn ved 19-tia. For jeg skulle pån igjen klokka 24. Efter å ha kledd av meg, la jeg meg i styrbord overkøye forrut i ruffen. Da det skjedde, skjedde det forbanna fort. Vi ble purra av en vi kalte Tjølling. Jeg så ikke ikke på klokka, men jeg tror det var litt før 23. – Det er noe i gjære. Vi har blenda alt som er å blende, sa han. Vi fikk på oss klærne i en fart. Uniformer hadde vi ikke. Neida, jakke og buksa var av dongri. På beina hadde vi knehøye trebunner. På dekk beordret Leif Welding Olsen oss til å bemanne kanonen og lade den med løsammunisjon. Han ville skyte et varselskudd. Det tok mindre enn et minutt å gjøre kanonen klar. Jobben min var å mate svinet med granater. Jeg var litt anspent, men konsentrerte meg om det jeg hadde å gjøre. Det var mørkt og tåken lå tett. Vi trodde de var en tysk flåtestyrke som var blitt jagd inn Oslofjorden av engelskmennene. Blücher , Lützow og de andre krigsskipene så vi ikke snurten av . Men vi skimtet konturene av torpedobåten Albatrosss om kom mot oss med hakekorsflagget heist. – Fyr, skreik skipper`n. Jeg holdt på å bli tatt av den kraftige rekylen. Så soprte skipperen igjen. _ Lad med skarpt. Før vi rakk å hente ammunisjon smalt det. Vi hadde kollidert med Albatross.
Den tidligere dekksmann nummer fem på Pol III tenner seg en ny sigarett. Askebegeret har fått en imponerende topp. Gjennom en tåke av røyk begynner han å snakke igjen. – Vi hadde fått sendt opp varselrakettene for å få fyrene til å slukke lyktene. Tyskerne skulle ikke ha dem å navigere etter. Gnisten tikket i melding til land i klar tekst. – Fiendtlige fartøyer trenger inn i Oslofjorden. – Ble det panikk ombord efter sammenstøtet? – Vi beholdt fatningen sånn noenlunde. Da vi kolliderte, ble Pol III presset ned og det sprutet en del vann om bord. Jeg var sikker på at hun kom til å søkke som ei bryne. Men hun fløt. Sammenstøtet hadde fått kanonen til å peke rett til værs. Skipperen ropte at vi måtte få den i skuddstillling igjen. Men da smatt tyskerne unna og skjøt tre skudd. Et av skuddene traff skorsteinen. Så gikk Albatross aktenom oss og begynte å pepre Pol med mitraljøseild. Jeg klemte meg inn mot et skott akterut mens sporlys og kuler hylte forbi meg. Mitraljøseilden feide over brua og traff Welding Olsen i bena. Jeg tror kulen rev i stykker den ene leggmuskelen hans. Vi fikk ham ned fra båtdekket og om bord i en pram vi hadde fått låret efterhvret. Alle trodde at Pol kom til å synke. Livbåten satt bom fast i davitene. Da syv-åtte mann hadde kommet seg om bord i prammen, ropte jeg ned til dem at jeg slapp lina for å hjelpe de andre med livbåten. – Hopp femmer`n, ropte skipperen. Det var en ordre, så jeg hoppet. Prammen var imidlertid så tungt lastet at vannet strømmet inn. Alle måtte ut i sjøen. Det var en iskald fornøyelse. Østvold småhumrer. – Da jeg hoppet til sjøs, hadde jeg lue. Den fløt naturligvis opp da jeg gikk under. Men da jeg brøt vannflaten igjen, fikk jeg hodet rett på lua. De tunge trebunnnene fikk jeg sparket av meg. Pol III fløt fortsatt. Nå måtte vi komme oss om bord igjen. Og det var ikke enkelt. – En kar som lå ved siden av meg i sjøen begynte å få panikk. Han hadde bare fått tak i det ene tauet som hang ned fra daviten. Og det var jo til liten nytte. Tauet gikk gjennom en talje så han bare halte mer og mer til seg. – Ta tak i begge tauene mann, ropte jeg til ham. Heldigvis hørte han hva jeg sa og kom seg om bord. Rett etter opplevde jeg noen nervepirrende øyeblikk. Jeg hadde fått tak i ripa, men hang mer eller mindre i fingertuppene. Plutselig hogg et par never tak i håndleddene mine. Men så kjente jeg at grepet begynte å løsne. Under meg gikk de livsfarlige propellbladene rundt og rundt. Jeg var sikker på at jeg var bare sekunder fra evigheten. – Grip hardere, ropte jeg. Det var en fin-fin følelse og kjenne at grepet strammet seg, smiler «lucky boy» som Østvold også kalles. Han blir alvorlig igjen. – Kaptein Welding Olsen druknet: – Ikke tenk på meg gutter. Jeg er ferdig. Hils a mor. Det var hans siste ord. Welding Olsen var den første som falt i kampen mot tyskerne.
-Nå var kampen over. Tyskerne hadde tatt oss. Vi måtte over i Albatross. Det ble vi sendt rett ned i najeren hvor det krydde av landgangstropper og marinesoldater. De våte klærne ble revet av oss før vi ble puttet til køys. Efter at vi hadde kommet ombord i Albatross, skjøt den Pol III i brann. Men den seige hvalbåten holdt seg flytende. Dagen efter ble den tauet inn til Kaldnes i Tønsberg (….). Sammen med Blücher og resten av invasjonsflåten, dro Albatross videre innover Oslofjorden. De begynte å skyte mot Horten. Albatross hadde fått et hull i baugen da hun tørnet sammen med Pol III. Derfor dro den seg tilbake til Sonbukta. Klokken 11 den 9. april ble vi overført til Emnden. Også den var skadet etter treff fra Olav Trygvason eller Rauma som forsvarte Horten. Om bord i Emnden ble vi stuet sammen i en underoffisermessse. Efter omstendighetene fikk vi meget bra behandling.- Det var jo klart skip om bord hele tiden. Oscarsborg hadde overgitt seg, så vi fortsatte mot Oslo. Her ble vi eskortert til Akershus festning. Vi måtte love å ikke gripe til våpen mot tyskerne resten av krigen. Det nektet jeg- men det oppsto ingen problemer av den grunn. Så gikk ferden til Møllergata 19. For et syn vi må ha vært. Vi gikk i sammenraskede og avdankede tyske marineklær. Rundt føttene hadde vi surret ullteppestrimler, flirer Østvold.
David mot Goliat ved Færder. Tønsbergs Blad 13. januar 1979.
«Pol III» var i perioden 19261939 i tjeneste som hvalbåt. I 1939 ble den i likhet med flere andre hvalbåter innleid av Den Norske Marine for bruk som bevoktningsfartøy. «Pol III» ble historisk da den under kommando av kaptein Leif Welding-Olsen oppdaget den tyske invasjonsflåten i Oslofjorden om kvelden den 8. april 1940. «Pol III» rakk å varsle Rauøy fort, noe som førte til at det tyske flaggskipet «Blücher» ble senket ved Oscarsborg og det tyske flåteangrepet mot Oslo ble avvist. Massive ødeleggelser etter tysk ildgivning. Foto og tekster Vestfoldarkivet
Rykter og frykt de første døgnene
Skipet ble funnet drivende ute i Oslofjorden. Gjennomhullet av tyske kuler. Hva hadde skjedd med mannskapet om bord? Sandefjords Blad meldte 10. april at alle hadde måtte bøte med livet. Per Einar Holtan fra Kjerringvik var nevø til en av de om bord , og fortalte dette i forbindelse med et foredrag i 2021:
Min onkel, Eivind O Evensen fra Kjerringvik, var styrmann om bord på «Pol 3» da båten med full steam forover traff den tyske torpedojageren «Albatros» i skutesida. Per Einar var født rett etter krigen, så han sier at denne hendelsen ble fortalt han mange ganger. Noen av detaljene er med tiden visket ut, men det vesentligste huskes fortsatt.
Hendelsen med hvalbåten ble rapportert i lokalavisene i Vestfold. I Sandefjords Blad 10. april 1940 stod det bl. a. at «POL 3» var funnet drivende og gjennomhullet ved Færder….ikke tegn til liv om bord..». Man antok som sikkert at samtlige om bord, inkludert Eivind O Evensen, var omkommet. Noen dager senere, 12. april, satt den store familien samlet i hjemmet til Eivind i Kjerringvik.
De skulle sørge over det tapte familiemedlemmet. Kaffe og kaker betød nok intet i denne sammenheng, det var sorgen som opptok alle. Eivind var temaet. Men så: Plutselig banker det på inngangsdøren og der, der, står Eivind spill levende, men tydelig merket av strabasene fra «slaget» ute i fjorden og anstrengelsene med å komme seg hjem fra Oslo. Fotturen fra Lauve Jernbanestasjon hjem til Kjerringvik hadde også tatt på. Overraskelsen var stor og sørgingen ble straks avløst av stor glede.
Han forklarte hva som hadde skjedd og at mannskapet , bortsett fra skipssjefen Leif Welding Olsen som omkom i kampen, ble tatt om bord i «Albatros». Deretter deltok skipet i kamper i Horten. Ved Son ble fangene overført til krysseren «Emden», hun brakte dem videre inn til Oslo. Her ble de forhørt og måtte signere på avtale om at de ikke heretter skulle kjempe mot tyskerne. Så bar det hjemover»
