Om krigen som aldri kom til Saggrenda

Fra Tønsberg som frivillig

En Tønsberg-frivillig beretter om tid som soldat og fange i vårdagene for 35 år siden- Den 9. april 1940 står for de fleste nordmenn som en dyster dag. Da gjorde tyskerne invasjon i Norge, og landet ble okkupert. De 5 krigsårene ble mørke og farveløse – og for mange svært tragiske. Mange mistet sine kjære i løpet av denne tiden – enten i aktiv kamp mot nazistene eller i fangeleire i Norge og Tyskland.

I dag er det nøyaktig 35 år siden tyskerne gjorde invasjon, og som et lite minne fra den tiden skal vi bringe en skildring fra en av dem som gjerne ville være med og forsvare vårt land. Det var mange av dem. Men planløshet og uro preget de første dagene, og nettopp det opplevde også ”Tønsbergs Blad”s annonsesjef Sigurd Løkeberg, som ikke pretenderer å være noen krigshelt. Hans krigsinnsats på den aktive fronten var om tornt lik null, og her er hans skildring:

”9. april kom, og jeg hadde lyst til å melde meg frivillig. Jeg fikk sendt min kone og de to barna avgårde til Skjee, så tok jeg farvel med gamle Warhuus, sjefen i ”Tønsbergs Blad”, og gikk til Tønsberg politikammer for å melde meg. Men der sto det allerede oppslag om at ingen skulle forlate byen. Jeg dro ned til krigskommissær Bruun som sa til oss – vi var vel to – tre stykker da: ”Vel, gutter, jeg er jo degraderet og har ingenting å si, men jeg vil si så mye at dere må følge deres samvittighet!”

Og vi dro – med tog utpå eftermiddagen. Jeg hadde løst billett til Drammen, men i Holmestrand kom konduktøren og sa at hvis vi fulgte med til Drammen, ville vi bli tatt, for der var tyskerne. Vi hoppet av i Holmestrand, og tok drosje til Hvittingfoss. Til tross for at det het seg at vi kunne rekvirere drosje, ville ingen drosjeeier kjøre uten betaling. Vi overnattet på et gulv på et hotell på Hvittingfoss, og neste morgen tok vi Lågendalsruten til Skollenborg. Jeg gikk av bussen, tok min kuffert som inneholdt det aller nødvendigste, og begynte å gå mot Saggrenda, hvor mitt infanteriregiment nr. 3 skulle ligge. Jeg støtte også på dem efterhvert, men ingen hadde uniformer. Det fikk vi da utlevert ganske snart, ellers kunne det ha gått oss ille!

Jeg fikk også en Krag Jørgensen-rifle og massevis av ammunisjon. Vi gjorde ingenting annet enn å krabbe rundt i skogen. Personlig må jeg innrømme at jeg på forhånd så meg ut stubber og gjemmesteder å fyke bak når tyskerne kom. Vi overnattet i et bedehus, på bare gulvet, med alle klærne på, og flere ganger på natten ble vi beordret opp, ut og nedover veien. Efter en kort marsj, ble vi beordret tilbake og inn i bedehuset igjen. En gang føyk vi opp ved en misforståelse. Det var bare rullegardinet foran et vindu som smalt opp i en fart. Vi var vel 100 – 200 mann i Saggrenda i alt. Mange var livredde. En kristelig befalingsmann sa til oss at vi kunne vente tyskerne hvert øyeblikk, så vi måtte hver for oss gjøre opp vårt regnskap med Gud. Det var upsykologisk sagt i en sådan stund.

Krigen og dets første offer i Kongsberg

Men vi så ingen tyskere, fortsetter Løkeberg. Bare ett fly, som jeg efterpå hørte hadde skutt ned en nordmann. Flere av våre offiserer i Saggrenda ble nazister efterpå, mens andre dro avgårde med en del folk til Telemark for å slåss der, blant annet i Vinjesvingen. Noen krigshandling ble det altså ikke i Saggrenda. Noen av karene forsøkte å sprenge i luften broen i Kongsberg, men de oppnådde bare å få et hull så stort som et dolokk. Så kom ordren om overgivelse, og i samlet tropp marsjerte vi till Heistadmoen over Hedenstad. Det var vel 1200 – 1500 mann, og egentlig var det stor skam at vi måtte gi opp, men på den annen side ble det truet med at Kongsberg ville bli bombet hvis vi ikke ga oss.

På Heistadmoen trodde vi at vi skulle slippes fri, men vi ble bedt om å marsjere til Kongsberg hvor vi ble lastet in i store mørke kuvogner. Noen av Tønsberg-guttene marsjerte utenom og dro hjem, og det gikk bra. Men vi andre ble sendt til Oslo hvor det ble opprettet fangeleir i Frimurerlogens store sal, som også var bystyresalen i Oslo. I Saggrenda hadde vi måttet rekvirere matvarer i et landhandleri fordi vi ikke hadde noe feltkjøkken, og da vi kom til Oslo, var vi så sultne at vi kastet oss over dampende spann med lapskaus fra Folkekjøkkenet. Heldigvis tok jeg bare et par skjeer, for lapskausen var sur, men mange spiste seg gode og mette. Utpå natten begynte spetaklet. Det fantes bare to toaletter, og salen var overfylt med krigsfanger. Mavesjauen gjorde at stanken ble forferdelig, de så ikke ut. Flere døgn senere ble vi overført til Calmeyergates Misjonshus, hvor det også var svært trangt. Der var det bare et par springer, så hygienen ble så som så. Vi fikk besøk av biskop Berggrav, som fikk ordnet det slik at vi fikk sendt kort hjem til vår familie om at alt sto vel til med oss. Vi hadde det som sild i en tønne. Noen av karene ble lusete og måtte snauklippes. Jeg ble oppnevnt som en slags tillitsmann for folk fra Tønsberg-distriktet, og fikk ordnet det slik at ”Tønsbergs Blad” oppfordret folk til å sende aviser og annet lesestoff til oss.

Så endelig skjedde det noe, 2 – 3 uker efterpå. Vi fikk ordre om å marsjere til Østbanestasjonen, og ble stuvet inn i kuvogner igjen. Mange var svært deprimerte, for vi trodde jo at vi skulle sendes til Tyskland. Men toget kjørte og kjørte helt til det stoppet på Dal stasjon nord for Jessheim. Vi kom oss ut og marsjerte til Trandum, hvor vi var krigsfanger en tid. Mange hadde det vondt under denne marsjen, lite trenet som de var. På Trandum var vi bak piggtråd i ca. 14 dager. Jeg ble utnevnt til sykekorporal, men hadde aldri vært borti slike ting før. Vi fikk som regel potetsuppe og noe brød, de var alt. Efter 14 dager fikk jeg være med på å ta ut dem som arbeidet i landbruket og som skulle hjem til våronna, og straks efterpå kom Hitlers budskap om at alle norske krigsfanger skulle settes fri.

Vi pakket og tok tog til Oslo hvor vi ble tilbudt å overnatte gratis fordi det var blitt så sent på kvelden. Men vi tok ingen chanser på nye overrumplinger, så de aller fleste reiste videre. Jeg tok tog til ned i Vestfold et sted, hvor vi måtte gå videre. Det var ikke lov å kjøre lenger enn en viss strekning. Jeg husker jeg kom til mitt hjem i Slagenveien i Tønsberg og banket på kl. 4 om morgenen. Min kone torde ikke åpne opp før jeg ropte: Det er meg! Da var jeg blitt tynn og elendig. Det var en episode i mitt liv, som jeg ikke kommer til å glemme, sier Sigurd Løkeberg (TA).

Tønsbergs Blad 9. april 1975