Kirken, bedre kjent under navnet Lavranskirken, ble bygget i de første tiårene av 1100- tallet. Kirken lå nær kongsgården, den var byens hovedkirke og har hadde tette bånd til St. Hallvardskirken i Oslo. Prestene i kirken spilte en viktig rolle i å sikre kirkens innflytelse i styre og stell i en by der kongen sto sterkt. Kirken hadde et alter for St. Olav, et koralter og et alter for jomfru Maria. Det siste ble opprettet av Bjarne Audunsson, fehird i årene 1318 til 1319. Kirken overlevde bybrannen i 1536 og ble en rekke ganger reparert, slik at den i 1731 var i god stand.
Men denne kirken, som kan ha vært den siste rest av kongsgårdsanlegget, ble allikevel revet i årene 1810-1814. Som i forkant av rivningen av Mariakirken i 1864, var det også den gang stor motstand i byens befolkning. Bygningen trengte igjen noe vedlikehold, og dessuten fant prost Hopstock kirken papistisk (katolsk) i sin innretning og lite hensiktsmessig. Det at den var for katolsk i sin utforming, var ikke bra i et sterkt evangelisk-luthersk Norge, der katolikker var uønsket frem til 1843. Han hevdet videre at det var nok med en kirke i byen, nemlig Mariakirken. Lavranskirken sto der dagens Domkirke står i all sin prakt. Domkirken i Tønsberg ble oppført i 1858.
Artikkelen sto første gang på trykk i Tønsbergs Blad i 21. januar 2012.
