De siste månedene av krigen var fulle av dramatikk i Tønsberg i Vestfold. Artikkelen nedenfor sto på trykk i Tønsbergs Blad i 1965 i forbindelse med 20-årsmarkringen for frigjøringen.
Innsenderen vokste opp i nærheten av Vestfoldgaten, og forteller her om noen av sine opplevelser under krigen. Om flyalarmer, tyske soldater, sabotasje, frigjøringen og illegal lytting til radio, for å nevne noe. Tekstforfatteren var 15 år i 1945:
Hvor mange ganger hadde vi sittet på taburetter i kjelleren med ulltepper rundt oss og ventet på at «faren over» signalet skulle gå? Hvor ofte krøp vi ikke inn under kjøkkenbenken fordi det var for koldt i kjelleren, og hørte flyene dure høyt der oppe i den svarte natten på vei mot bombemål? Vi hørte bombingen på Horten og bombingen på Valløy. Vi ventet stadig vekk at også Kaldnes skulle bombes, med det skjedde aldri. En av mine eldre brødre «stakk av» fra kjelleren rett som det var under Valløy-bombingen for å se på. Han sto på gårdsplassen og så på skytingen fra bakken. Han ble ikke lenge ute.
Tønsberg slapp heldig fra krigen. Allikevel tok krigen sine mange ofre. Men det visste stort sett ikke vi skolegutter den gang. Alt det der kom først for dagen efter frigjøringen. Selv fikk vi mest inntrykk av de lokale okkupasjonsstyrkene i form av en liten fet pølsemakersjef , som var sersjant og het Koperstein. Han bodde i det lille huset tvers over gaten for oss. Her huserte han verre skiftet piker og hadde mange livlige fester. Da Vestfold Vikleri ble sprengt i filler, spratt han ut av det vesle huset i bare underbuksene. Så vettskremt hadde jeg aldri sett han før. Ellers var den andre pølsemakerne østerrikere og ikke-nazister. De arbeidet side om side med nordmenn i det beslaglagte pølsemakeriet. De var vennlige og gavmilde, og hadde ofte en pølsebit til overs til barna.
I Tønsberg Papirindustri var det tysk lager, og det lå også i nærheten av vårt hus. I losjelokalet tvers over gaten sto norske radioapparater, mens eierne satt rundt om i hele Tønsberg og måtte nøye seg med de illegale lappene. I 1943 forresten fikk vi tips om razziaen, og da i Ramnes, og da lå hele familien på maven på gulvet med øret tett inntil apparatet for å få med seg siste norske nyheter fra London. De var ikke så helt fine den gang.
Siden kom altså lappene under bollen på buffeten. Dagen før husundersøkelsen våren 1945 fikk vi tips om razziaen, og da tyskerne og de norske nazistene trampet inn, fant de ingenting. Hadde de kommet dagen før ville min far sannsynligvis ha blitt arrestert – for annen gang. Første gang skjedde det fordi han ikke sendte oss til et nazistisk ungdomsmøte. Han ble tatt som gissel og satt i Tønsberg fengsel i 35 dager. Så føling hadde vi da med krigen. Heldigvis slapp han ut igjen efter de 35 dagene.
Jeg husker den optimistiske spenningen den siste måneden. Avisene kunne ikke lenger skjule hvor ille det sto til med Hitlers stormtropper. Radmagre hestetransporter fra Nord-Norge viste at forsyninger var det smått stell med. Senere ble tropper og hester lastet ombord i transportskip og senket på vei til Tyskland.
Vi opplevde miseren på Valløy 54 av den sivile befolkning omkom, og det ble sorg over hele distriktet og landet. Innsamlingen til de efterlatte innbragte flere hundre tusen kroner.
Så begikk Hitler selvmord og den 7. mai nærmet seg. Jeg husker godt den dagen. Nyheten feide som en frisk vårvind over gamle Tønsberg: Tyskerne skulle ha kapitulert. Betingelsesløst. Det var sagt i den radio vi ikke hadde lytet til. Offisielt skulle det skje 8. mai. Vi flokket oss i gatene, vi så forskremte nazister i sivil på syklene i fullt tråkk hjemover. Ved Tønsberg brygge lå to tyske skib, og vi unge hastet dit ned. Vi så mannskapet drive på dekk. Fremdeles var de bevæpnet. Vi var ikke trygge, og skyndte oss opp i Rædhusgaten igjen. Hadde vi den gang visst at befalet ombord hadde truet med at de ikke ville overgi seg, hadde vi ikke tordet gå ned i det hele tatt.
Blendingsgardinene ble tatt ned og lyset flommet ut i mørket den kvelden. Mørke var det ikke akkurat for alt sto i knopp. Et nytt Norge skulle ta fatt igjen. Et fritt Norge. Vi gikk på skolen dagen efter, med ble sendt hjem igjen temmelig fort. Norske flagg ble heist på stengene over hele byen. «Tønsbergs Blad» kom ut sitrende av glede; og selv var vi kanskje for unge og hadde vært for lite borti krigens redsler til virkelig å kunne vite hva som egentlig var skjedd. 15 år – vi hadde fremtiden foran oss.
Det ble en vår vi sjelden glemmer. Først kom den gang Kronprins Olav hjem. Han steg i land på Hønnorbryggen i Oslo ved middagstider en konfirmasjonssåndag – det var enda 13. mai – og hjemme hos oss hadde vi konfirmasjon fredstidens første. Jeg satt nærmest radioen, og hørte kronprinsernstale best: Norske kvinner og menn! Efter 5 lange år – -. Aldri var vår nuværende konge så praktfull seig som da han holdt sin fårste tale efter frigjøringen.
Så kom 17. mai med et overdådig barnetog med tårer og klump i halsen med et hav av norske flagg – og med et borgetog bestående av 5000 kvinner og menn fra Tønsberg og nærmeste distrikt! Det var litt av en nasjonaldag. Vi fortsatte på skolen vi tok vår eksamen. Artianerne fikk standpunktkarakterer. Fotballen begynte å rulle, rasjoneringen fortsatte, krigsfangene vendte hjem litt efter litt. Ikke alle vendte hjem til Tønsberg. Krigen hadde tatt sine ofre. Her i Tønsberg tok den også sine straks efter frigøringen. I gledesrusen skjedde et par uhell blant hjemmetyrkene som la store dempere på oss. Så meningsløst var det.
7. Juni vendte Kongen vårt store symbol og samlemerke under krigen tilbake til Norge.
Kanskje noen vet hvem det er, eller kjenner seg igjen? Om du har egne historier fra krigsårene i Tønsberg. Send de til lokhis871@gmail.no.
I boken «Krig og fred – Vestfold våren 1945» kan du lese mer om det som skjedde i Tønsberg og andre steder i fylket i de siste månedene av okkupasjonen. Boken koster 200 kroner inkludert frakt. Send epost til : lokhis871@gmail.com for å bestille boken.
Mer om boken: E-forlag.no Bokomtale «KRIG og FRED, Vestfold – våren 1945» (e-forlag.no)
