Frida Sachnowitz fra Larvik, hadde sittet innesperret i tre måneder på Bredtveit fengsel i februar 1943. Den nitten år gamle jenta med det varme smilet, savnet sin familie og sine venner.
Tekst: Thomas Nilsen (Kilde: Familiene som forsvant)
Noen uker etter at hun ble arrestert i november 1942 fikk hun besøk av en venninne fra Tønsberg, Elisabeth. Det var et kjært gjensyn, men også sårt. «Har du med noe å spise, jeg er så sulten», spurte hun sin venninne som ikke kunne forestille seg hvor tynn Frida hadde blitt. Men besøket ble så alt for kort. Vaktene var strenge, men Frida var på dette tidspunktet vant til den uvennlige behandlingen etter to år med okkupantenes trakasseringer av familien hjemme i Larvik. Denne teksten er basert på boken «Familiene som forsvant» om de jødiske familiene i Vestfold som ble ofre for Holocaust, en av disse var familien til Frida.
Foreldrene til Maria, Israel Leib og Sara Sachnwitz, flyttet til Larvik i 1911, og samme år står de oppført som eiere av forretningen Larvik Ekviperings- og Manufaktur Magasin. Adressen var Torvet 4. Flere år senere åpnet sønnen, Elias, en forretning i Prinsegata 8 i 1935. Et par år etter fulgte opp med en forretning i Tønsberg. Denne fikk navnet Ekko og holdt til krysset Kammegaten/Øvre Langgate.
Ekteparet Sachnowitz fikk åtte barn: Martin (f.1910), Elias (f.1911), Samuel (f.1912), Rita (Rebekka) (f.1915), Marie (Maja) (f.1919), Herman (f.1921), Frida (f.1923) og Frank (f.1925). Martin ble født i Christiania, de andre i Larvik. Familiene skaffet seg etter hvert en enebolig i Sveins gate 15, der faren plantet ett tre for hvert av barna – trærne står der fortsatt. Deres mor, Sara, døde av sykdom tidlig i 1939 (Noen kilder sier 1938).
Familien var aktivt med i byens kulturlivet, de spilte i revyer og i orkestre. Høsten 1938 ble Marie (Maja) en av ternene under kåringen av byens Bøkeskogprinsesse – utnevnt som en av byens vakreste.
De tyske okkupantene tok kontroll over Larvik 14. april 1940. Hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet (SD) i Vestfold ble lagt i byen, og det tok ikke lang tid før familien fikk kjenne på nazistenes antisemittiske holdninger. På samme tidspunkt opplevde ikke de jødiske familiene i Tønsberg og Sandefjord tilsvarende behandling (kilde). Allerede 22. desember 1940 ble eldstegutten i familien, Martin, arrestert. Han hadde i følge den tyske rapporten vært provoserende og utfordrende mot et tysk soldat på et serveringssted i Larvik, og deretter voldelig i det soldaten ville irettesette ham. Martin satt inne en kort periode, før han ble løslatt. Året etter, 11. august 1941, ble faren, Israel Leib, arrestert beskyldt for å ha lyttet til «tyskfiendtlige» sendinger på radio. Dette var kort tid før alle nordmenn, med unntak av medlemmer av Nasjonal Samling, måtte levere inn sine radioapparater. Men for Israel Leib var dette et brudd på gjeldende bestemmelser. Allerede i mai 1940 hadde landets politimestere fått beskjed av tyskerne, via fylkesmennene, om at alle norske jøder skulle levere inn sine radioapparater.
Trakasseringene fortsatte altså gjennom 1941 med arrestasjoner med påfølgende fysisk trakassering, tilgrising av forretningens vinduer og toppet seg med beslag av familiens hus i Sveinsgate i mars 1942. Før dette hadde tyske soldater forsynt seg av inventaret, noe Frida tok opp med sin venninne, Astrid:
De ble trakassert, det viste alle, men Frida sa ingenting. Men en dag kom hun på skolen. Rasende. Gestapo hadde vært hjemme hos dem i Sveins gate 15 og tatt alle smykkene. (Kilde: Familiene som forsvant, side 158)
Etter at huset ble overtatt av tyske offiserer måtte familien flytte til småbruket i Stokke, men Maria ble boende hos en venninne i Larvik. Hun ønsket å fullføre skolegangen. Og hun ble boende i byen høsten 1942, med besøk på Gjein i helgene. (Kilde)
Faren og brødrene ble arrestert 26. oktober hjemme på Gjein i Stokke. Hentet av bygdas lensmann. En måned senere var det døtrenes tur. Maria ble arrestert, mens Rita ble igjen for å vente på sin yngre søster. Det to melder seg på politikammeret i Tønsberg. Her ble de værende natten over innelåst i byens hjelpefengsel. Maria går om bord i DS Donau 26. november. De to kommer for sent til Oslo, og ble transportert ti Bredtveit.
Etter tre måneder i fangenskap var det Frida og Ritas tur. Sammen med 155 andre norske jøder går de om bord i MS Gotenland 25. februar 1943. Den andre store deportasjonen av norske jøder finner sted. Målet er tilintetgjørelsesleiren Auschwitz i det tyskokkuperte Polen. Der myrdes de to søstrene 3. mars, begge uvitende om at brødrene Martin, Herman og Frank fortsatt kjemper for å holde seg i live i samme leirkompleks. Resten av familien var myrdet på det tidspunktet, og bare Herman kom til å overleve redslene frem til frigjøringen og det tyske nederlaget.
Les mer om Frida og hennes familie i boken Familiene som forsvant – Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880 – 1945. (Liv forlag, 2015)