Feilsslipp i Andebu – utdrag fra bygdebokas kulturbind

Utdraget om et feilsslipp i Andebu er hentet fra Andebu Bygdebok – Kulturbindet.

Vi fikk ingen våpen fra noen av disse slipp i vårt område, men til gjengjeld fikk vi et helt slipp fullstendig uventet og uberegnet. Dette slippet fikk vi berget. På den måten ble det våpen til alle her, og vi delte også med området i Ramnes.
Etter opplysninger som vi har fått etter frigjøringa, var det meningen at det slippet som vi fikk her en natt vinteren 1945, skulle vært sluppet et sted i Østfold. Flygerne hadde ikke fått kontakt med mottakerne og snudde. De valgte så å slippe det et annet sted, og valget falt altså på Andebu. Det kunne vært skrevet mye om dette slippet og Milorg’s arbeide med å få det i sikkerhet, men jeg skal her bare nevne en del av detaljene. At slippet ble berget, var nok delvis flaks og hell, og så det forhold at det så å si ikke var NS-folk i bygda. De som først oppdaget containerne, fikk også varslet folk som hadde kontakt og var med i hjemmestyrkene. Allerede kvelden og natta etterat slippet var kommet, var arbeidet med innsamlingen av containere i full gang. I alt var mellom 15 og 20 containere sluppet på strekningen fra den sydvestre enden av Stålerødvannet, gjennom Haugbergskogene og helt opp til Storemyr (Hotvedt) i Andebu. Det var temmelig stor snø den vinteren. Heldigvis var det i Haugbergskogen kjørevei nokså langt sydover, for det ble hugget og drevet fram mye ved fra skogene i den tiden. Henrik og Kristen Haugberg hadde sett endel av containerne som hang i fallskjermene oppe i tretopper. Den første natta var mange av Milorg-karene i arbeide med skikjelker og andre kjelker og fikk trukket endel containere fram til skogsveien. I dagslyset neste dag var det så folk ute og lette og fant flere containere. Selve oppsamlingen og slepingen fram til skogsveien måtte foregå om nettene. Det var omkring fullmånetider, enten sist i januar eller sist i februar 1945. Slippene kom alltid i 14-dagers perioden før og etter fullmåne. Etter at de containerne vi hadde funnet var slept fram til skogsveien, ble alt sammen ei natt kjørt med hester over i Lerskallskogen, hvor det var laget en provisorisk «bunker». Kjøringen måtte jo foregå midt på natta, forat en ikke skulle risikere å møte folk etter hovedveien fra Haugberg til Lerskall. Vi hadde speidere ute på ski, og straks den første hesten med full-lastet vedbrigg begynte å kjøre nedover fra Haugberg, ble det meldt at det kom en mann på spark ved Berg. Hesten ble stoppet, og speiderne «skygget» mannen, som fortsatte forbi Haugberg-veiskillet. Vi måtte nå se tiden litt an før vi startet opp igjen. Men etter en tids venting var alt klart, og de 4—5 hestene fikk kjørt lassene fram til bunkeren i Lerskallskogen.
Vi kan vel også si at det var flaks at det ikke ble slått alarm den natta da slippet kom. Samme kvelden og natta forberedte nemlig tyskerne med en forholdsvis stor styrke en rassia i Aulesjord- og Høyjord-skogene, hvor Milorg-folkene hadde vært. Tyskerne lå om natta i bivuakk på Høyjord, og det var tyske vakter på alle telefonsentralene. Det satt to tyske vakter på Bråvoll sentral, som ligger bare noen hundre meter fra Stålerød-vannet, hvor den første containeren var sluppet. Flyet gikk så lavt og laget så mye bråk at mange folk i bygda trodde det var et fly som var falt ned. Men heldigvis for oss hadde ikke tyskerne reagert på det eller satt i gang noen undersøkelser om natta eller neste dag.
Da vårt område nå hadde fått så mye våpen, ammunisjon og sprengstoff, ble det i samråd med avsnittsjefen (som nå hadde tatt dekknavnet «Brå») og området i Ramnes bestemt at de skulle få endel av dette, for de hadde ikke noe. Containerne ble nå tømt og sammen med fallskjermene dratt på kjelke til Ståle-rødvannet og dumpet der. Endel våpen ble fordelt blant folkene i området, og noe ble flyttet til en ny bunker, en fjellhule i skogen hos Odd Gallis på Berg. Resten ble så kjørt til Skatvedt og derfra båret over til Langevann i Ramnes, hvor Milorg-karene der ble fornøyd over å få noe å gjøre med.
Containerne og fallskjermene ble dumpet for å skjule alle spor. Folkene fikk også ordre om ikke å ta noe av de fine silkefallskjermene, men det var noen som ikke kunne la være å unne seg gleden ved å kunne gi sin kone eller kjæreste stoff til en ny kjole. Dette holdt på å gå galt et sted hvor en kjole var under arbeide, og så kom tyskere og hirdfolk på rassia. Men silkestoffet ble stukket unna i siste øyeblikk, så det gikk bra.
Området i Andebu hadde nå 3 tropper. Det ble også tatt kontakt med folk i Høyjord, og Sverre Bøen fikk en tropp der som også ble knyttet til området. Alle de som var med hadde fått våpen av forskjellig slag fordelt på troppene, med maskingeværet Brengun, LeeEnfield-rifler, U.S.-karabiner og Stengun, og også Colt pistol cal. 11.25. Vi hadde ammunisjon til våpnene og dessuten en god del sprengstoff. Det ble fortsatt med instruksjon i våpenbruk og bruk av sprengstoff. Noen foretok også prøveskyting med våpnene på steder hvor vi regnet med at det var små muligheter for at folk skulle høre oss.
På ettervinteren, antagelig i «slipp-perioden» siste halvdel av mars, kom det til A.153 to våpenslipp ved Merkedammen i Vivestad, og i «slipp-perioden» i april tok avsnittet i tett tåke mot et slipp ved Gjelsås i Arnadal. Ved et av slippene ved Merkedammen hadde vårt område fått beskjed om å være med å få slippet unna når det var kommet. Vi hadde ordre om å lytte på «særmelding fra London» i radioen. Dersom meldingen «Kjøttkaker smaker godt» kom kl. 6.30, så måtte et bestemt antall mann få beskjed om å ta seg fram til Merkedammen om kvelden og være der når flyet kom og hjelpe til å frakte (bære) våpen og ammunisjon ned mot veien ved Valmestad i Vivestad. Meldingen i radio kom. Folkene fikk beskjed om å møte og tok seg fram til fots og på sykkel. Flyet kom og containere dalte ned på vannet og myra ved Merkedammen. Alt ble samlet sammen, pakket ut, fordelt på folkene, båret ned til vei, transportert videre og fordelt til Milorg-folk i de forskjellige områder. Syklingen hjem langs Vivestadlinna til Gravdal foregikk så langt på morgenen at enkelte folk var oppe og i arbeide, eller på vei til arbeidet, og sto og måpte og glante på den forholdsvis store «sykkelpatruljen» som for etter veien så tidlig.

Kilde: HISTORISK INNLEDNING (andebu.info)