Det første flyslippet til Milorg i Vestfold

17. november 1943 mottok Milorgdistrikt Vestfold, D-15, det første flyslippet fra England. Sammen med våpen og materiell landet fire soldater fra kompani Linge, en av disse var Gunnar Sønsteby. Arbeidet hadde for alvor begynt med å bygge en militær organisasjon i Vestfold. Utstyret fikk fart på oppbyggingen av organisasjonen, før et kraftig tilbakeslag litt over seks måneder senere.

Tekst: Thomas Nilsen           Les mer om krigen i Vestfold. 

Slippet til D-15 landet riktignok ikke i Vestfold, men på Skrim i Buskerud. Høsten 1943 hadde ikke ledelsen i Milorg i Vestfold klarlagt plasser til slipp innenfor grensene til fylket, og Skrim ble ansett som et tryggere sted.

Det var to britiske Halifax firemotors bombefly som slapp ned til sammen 36 containere, 18 pakker og fire instruktører og sabotører fra Kompani Linge. De fire var “Kalle” Tor Stenersen, “Primus” Knut M. Haugland, “Kjakan” Gunnar Sønsteby og “Kåre” Jack Allan. Kjente navn fra krigshistorien.

Noen dager før hadde blant annet Knut M. Haugland vært med på et mislykket forsøkt. To fly tok av, men måtte returnere uten å finne slipplassen på Skrim. En av pilotene i ett av flyene var senere stortingsrepresentant og stortingspresident fra Høyre, Per Hysing-Dahl. og han har omtalt slippet i boken «Vinger over Europa». Hysing-Dahl ble etter krigen en av landets høyest dekorerte krigsdeltaker, og gjennomførte bombetokt i tillegg til slippoppdrag for RAFs skvadron nummer 161.

Gunnar Fosser om det første flyslippet

En av de som var med i slippgjengen på bakken ved Haugsmoseter på Skrim, og svært sentral i Milorg i Vestfold i 1943, var Gunnar Fosser. Høsten 1945 fortalte han om opplevelsen under et foredrag i Tønsberg. Her er gjengivelsen som sto å lese i Tønsbergs Blad:

På generalforsamlingen til Tønsberg Flyveklubb onsdag kveld, fortalte disp. Gunnar Fosser om der gangen da de illegale styrkene her. Gunnar Fosser forteller om sine kameraters opplevelser på Skrim.

Våpen fra England. Det var merkelig nok to medlem mer fra klubben her som skulde forberede og ta imot det første slippet til Mil.org. Høsten 1943, beretter hr. Fosser. For det første skulde alt bringes i or den på den andre siden, og det var ikke småtterier. Dessuten måtte vi ta på oss å sikre mottagelsen av slippet og sørge for en heldig gjennomføring av oppgaven var til stede. – 30. april 1943 kom det to karer fra UK trillende hit på sykler. Det var Kalle og Knut. De skulle drive våpeninstruksjon og skulde hjelpe oss med å finne en droppeplass som var skikket. Straks ble det tale om å ta imot slipp for oss, tenkte jeg på traktene ved Skrim. De ville være Ypperlige til noe slikt.

Riktignok lå de litt avsides og med dårlig forbindelse nedover, men sikkert var det der. Senere fikk vi droppeplasser nærmere byene. I mai 1943 drog vi oppover på inspeksjon og fant en flott plass ved Krokvann. Det var en gammel myr, og det var det aller beste stedet for slike operasjoner. Det måtte være et forholdsvis bløtt underlag, for at lasten ikke skulde ta skade ved landingen. Om vinteren var det enkelt og greit – snøen virket som støtdemper. Vi tok ut flere alternativer til dropplass. De lå på linje. Nu var den hytten vi hadde tatt peiling på som oppholdssted bebodd av en naziordfører.  Vi fikk ordnet det slik att han trakk sig tilbake og overtok så hytta selv. Det kom til en ny kar også, Odd. Han hadde med seg et eldre sendersett, et B-sett som det het, og så var det bare å gå i gang. Det ble bestemt at slippet skulle komme i måneperioden i oktober. Måneperioden ble regnet 14 dager fra månen var i første kvarter i ny. Vi installerte oss med en veldig bagasje. Det var kofferter, en akkumulator og en anselig mengde annet.

Droppeplassen blev merket av og avtalt med dem på den andre siden. Særmeldingen fikk vi også bragt på rene. Når denne særmeldingen ble lest opp i radioen i forbindelse med kveldsnyhetene fra London, var det signal om at flyene startet fra land. Hadde ordnet det slik at det gjaldt samme kvelden, mens for andre var det neste kveld. Det var ikke så lite av en tålmodighetsprøve å ligge og vente på slipp. Vi hadde avtalt klokkeslettet også på forhånd, men ventet en stund før den tiden om de skulde komme for tidlig. Det var herlige netter der oppe med mest vidunderlige måneskinn og en egen stemning over de hele. Det som vi ventet på var ikke så lite skyld i denne merkelige stemningen. Så hørte vi motordur i det fjerne. Det kom nærmere og nærmere. Uheldigvis hadde det trukket over et skydekke i 1500 meters høyde, og flyene torde ikke slippe seg ned gjennom det på grunn av fjelltoppene rundt om og fortsatte fordi. Det var avtalen at de ikke skulle snu med engang de hadde passert en dropplass, De skulle fly videre i et kvarter eller tjue minutter før det vendte og dro tilbake til England. Det gjorde de altså denne gangen uten at vi fikk noe slipp. Og så var det bare å reise hjem igjen: Vi drev riktignok illegalt arbeid, men vi måtte vise oss som private mennesker på samme tid av og til. Dessuten hadde vi jo våre egne affærer å ta oss av. Den neste måneperioden, i november, bar det oppover igjen. Da var det dårlig vær en god stund, og vi måtte nedover nok en gang. For å gjøre det enklere hadde vi avtalt en kodebeskjed med de guttene som lå tilbake på Skrim. Den kunne de sende gjennom en vanlig telefonsamtale og dermed gi oss underretning om når flyene kom. Den 17. november 1943 fikk vi denne meddelelsen og satte oss øyeblikkelig i kontakt med vår drosjebilforbindelse ved Passebekk. Oppover gikk det. Det var falt ca. 1 meter snø. Det ble en slitsom tur.  Vi ventet Kalle og en kar til med flyere og måtte derfor ha med oss ekstra ski. Det ble to par på hver av oss foruten dem vi brukte selv. Til dette kom oppakningene og den løse snøen. For øvrig var skiene nypolerte, så det ble å gå på armene. Det var en tindrende, vidunderlig natt. Vi ventet nesten til klokken to før vi hørte brummingen komme sakte, nærmere og nærmere. Det virket spøkelsesaktig i måneskinnet. Særlig rart var det å tenke på at det flyet på vei til oss. For at flyet skulle finne plassen hadde vi tre signallykter i aktivitet. Det var to røde og klar eller hvit. De var stillet i en trekant slik at den hvite lykten markerte vindretningen. For flyverne var dette av meget stor betydning. De skulle jo beregne slippet slik at skjermene dalte mest mulig på plassen og ikke over et stort område.  Det var forresten bare et fly vi ventet, og det sirklet over plassen fire ganger og seilte så rolig over hodene på oss. Og plutselig hang skjermene der i luften som perler på en snor. De dalte lydløst mot oss.. Kalle hørte vi ikke mange sekundene efter. Han kom vassende i snøen og varskudde at det kom enda et fly. Det fulgte like efter og gjorde en pen runde før det droppet lasten. Med dette flyet det to karer til. Det var Primus og Kjakan, to velkjente gutter i våre kretser.  De brakte med seg spesialutstyr og hadde en spesialoppgave å løse. Flyene slapp i litt for stor høyde, antagelig 500 meter. Grunnen var at flyene ikke hadde fått justert høydemålerne sine. Disse er basert på lufttrykket og noen melding barometerstanden hos oss hadde der ikke mottatt. Følgen var i hvert fall en veldig spredning av lasten, og den falt ikke akkurat på de mest til tilgjengelige stedene. Det ble et veldig arbeide. Det var ikke mindre enn 50 skjermer i disse slippene. Først var det om å gjøre å få vekk skjermene, få stukket dem under trærne inntil videre. Og så var det å få peiling på containerne, som disse beholderne ble kalt i språket. De var 3 meter lange og inne i en trommel lå det 3 drums. Senere gikk de over til å holde disse sylindrene sammen ved hjelp av gjennomgående jernstenger. Det var en betydelig vektbesparelse. Så gikk det natt og dag å få bunkret forsyningene. Mens vi arbeidet med dette, kom det uheldigvis en kar forbi. Det var i og for sig ikke så ille, men at vi ikke fatt i fyren med en eneste gang var langt verre. Han begynte å prate nede i bygden. Vi stoppet kjeften på ham senere. Vi forholdt hos rolig en god stund etterpå, til det var mulig å få lasten nedover, og fordele til de fire avsnittene i distriktet, Horten Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Dessverre gikk hele forsendelsen tapt under opprullingen av Milorg her i distriktet (red. våren 1944).

Det Fosse avslutter med er en henvisning til opprullingene i mars og mai 1944.

Artikkel i Tønsbergs Blad 18.oktober 1945.