I slutten av oktober 1944 ble tre sandefjordinger jaget inn i en lastebil sammen med et antall andre. Underveis rømte en av fangene. Han hadde forstått hva som var i ferd med å skje. En av de tre fra Sandefjord som kjempet for frihet, Karl Ludvig Sørensen, ble arrestert natt til 19. mai 1944.

Tekst: Thomas Nilsen

Hjemme hos politibetjent Asbjørn Østby hang fortsatt 17.mai pynten i stua da tyske soldater banket bestemt på døren 19. mai 1944. Denne dagen gikk tysk SIPO til aksjon mot Milorg i Sandefjord. En eller flere av de arresterte fra razziaene i mars 1944 hadde sprukket etter å ha gjennomgått brutale avhør der tortur var en del av ingrediensen. Det skulle vise seg at tyskerne viste mye, mer enn milorg-medlemmer i Sandefjord våget å tro.

Opprulling runde 1

Det hele hadde startet med at våpeninstruktøren Leif Dahl ble arrestert i Tønsberg. Han ble avslørt etter at en sentral sjåfør hadde blitt stoppet i en trafikkontroll. Leif Dahl ble torturert. Deretter kom en falsk dødsannonse på trykk i Tønsbergs Blad. Mange senket skuldrene. Men det hele var en utspekulert felle. Tyskerne slo nådeløst til. Flere ble arrestert. Josef Haraldsen som overtok som leder av Milorg i Vestfold sommeren 1944, slapp så vidt unna. I Sandefjord ble flere fra det lokale Milorg arrestert, blant dem avsnittssjef Gunnar Onshuus og etterretningssjefen Reidar Steen.  Deretter ble det stille. I mai 1944 trodde de fleste i Milorg i Vestfold at de var relativt trygge, men det stemte ikke. Natt til 19. mai slo Gestapo til i Sandefjord på nytt.

(Foto: Vestfoldarkivet)
(Foto: Vestfoldarkivet)

Skutt på åpen gate

En av de som ble arrestert natt til 19.mai, var den 25 år gamle lensmannsbetjenten Torbjørn Vaale. Men han klarte å komme seg unna og flyktet fra tyskerne. De tar opp forfølgelsen, og ikke så langt unna Sandar Herredshus, blir han skutt og drept i Gokstadveien.

En som ble arrestert var politibetjent Asbjørn Østby. Han hadde ikke rukket å rydde bort pynten etter den ulovlige 17.mai markeringen hjemme i huset der han bodde i Leikvollgaten, da han ble hentet:

«Jeg ble tatt ut av sengen, og sammen med andre fraktet i bil til Oslo. Vi skulle ha vært transportert til Victoria Terrasse, og hva som ventet oss der visste vi av smertelig erfaring. Isteden ble vi kjørt til Akershus, mens Karl Ludvig Sørensen, det fine mennesket, ble tatt ut og havnet på Møllergaten (…) Selv kom jeg hurtig til forhør på Victoria terrasse, og ble forbløffet og forferdet over hvor mye Gestapo visste. Tilbake på cellen på Akershus fikk jeg gitt beskjed til en cellenabo som klarte å bringe beskjed hjem til Sandefjord. Slik at troppsførerne våre kunne komme seg til Sverige.»

Flere av de arresterte medlemmene av Milorg i Sandefjord hadde tilknytning til politiet. Det var ikke uten grunn av byens NS-ordfører kalte politikammeret for «jøssingkammeret» i et skriv der han beklaget seg over forholdene.

Fangekortet til Karl Ludvig Sørensen fra Møllergata 19. Her satt mange av motstandsfolkene som kjempet for frihet. (Digitalarkivet)

Til Sverige og frihet

Det gjaldt for milorg i Sandefjord å få folk vekk. Noen kunne gå i dekning i hytter på skauen, men det var begrenset hvor mange som kunne gjemmes unna der og samtidig få nok forsyninger av mat. Derfor måtte mange ut av landet. Sverige var nærmest. Og fra Sandefjordsområdet var det etablert flyktningtransport med båter over til Sverige. En som ble sentral i å få rundt 80 personer, milorgjegere og familiemedlemmer, over til Sverige var en tidligere beryktet spritsmugler, Einar Sørensen. Han fikk nå bruk for ferdighetene fra perioden der han smuglet brennevin inn til Vestfold rett foran nesen på tolletatens båter i 1920-årene.

Kort tid etter opprullingen dukket det opp stadig flere personer på Granholmen, der Einar Sørensen holdt til. Natt til 22. mai gikk rundt 80 personer om bord i Einar Sørensens frakteskute og snekke. Små barn fikk sovemedisin for å ikke lage lyd. De kom seg velberget over til Sverige. Sørensens selv våget nå ikke å returnere, men ble sentral i flyktningtransporten fra Sandefjord.

Avhør

Avhørene av de arresterte varierte, antagelig alt etter hvilken rolle tyskerne trodde hver enkelt arrestert hadde. Reidar Steen fikk brutal behandling, mens Asbjørn Østby hadde noe mer flaks. Han fikk røff behandling og gestapisten truet ham med hva som kom til å skje. Tilbake på cellen etter første runde med avhør funderte Asbjørn Østby på hvordan han skulle ta sitt eget liv. Han var redd for å sprekke under avhør. Men skjebnen ville noe annet. Natten etter at gestapisten avhørte Asbjørn Øsbye ble han skutt og drept under en trefning på Nesodden. Østbye ble værende Kriegswehrmachtsgefängnis til august, da ble han overført til Grini. Mot slutten av krigen havnet han i Mysen der han var en del av en gruppe fanger som skulle bygge opp Norges egentlig første konsentrasjonsleir, SS-lager Mysen, men den ble ikke fullført takket være freden og frigjøringen.

Trandumskogen grav nummer 3

Opprullingene i mars og mai 1944 førte til at tre av medlemmene av Milorg i Sandefjord måtte betale den høyeste prisen for sitt illegale arbeid. De tre var Gunnar Onshus, Reidar Steen og Karl Ludvig Sørensen var en del av en gruppe på 22 menn – 14 norske motstandskjempere og åtte sovjetiske fanger, som ble fraktet til Trandum natt til 31. oktober. Om kvelden ble de sendt sammen med andre fanger til Victoria terrasse. Der møtte de fanger fra Grini. Sistnevnte gruppe hadde en følelse av at dette var dere siste transportetappe mot retterstedet: «det kunne ikke være annet en skyting som foresto». Klokken 04 natt til 31. oktober ble fangene ført ut. Gestapisten Hans Karl Fischbach krysset av navnene. Fangene måtte kaste fra seg jakkene og deretter ble de sammenbundet to og to. Så klatret de om bord i to lastebiler. På veien til Trandum rømte en av fangene. Resten kom frem til retterstedet. 22 i tallet. Der ble de henrettet. Dette var den siste henrettelse i Trandumskogen. Rømningen førte til an kortere etappe til retterstedet – Akershus.

(Foto: Vestfoldarkivet)

 Gutta på skauen

Av de ikke ble arrestert, men ikke kom seg til Sverige, var det en del som gikk i dekning i skogene i Andebu, Kodal og Lardal. I slutten av mai 1944 begynte oppbygningen av celleforlegningene i Vestfold. De kommende månedene organiserte de mottak av flyslipp med våpen fra England. Sammen med slippene kom spesialister fra kompani Linge. Opplæringen ble intensivert, sabotasjeaksjoner gjennomført og omfattende planer lagt for hvordan Milorg kunne bistå allierte styrker ved en eventuell invasjon. Men freden kom uten invasjon eller tysk tilbaketrekking lik den i Nord-Norge.

(Artikkelen er et utdrag av en bok om Milorg i Vestfold som er planlagt utgitt i 2025.)

Kilder:

Christophersen, Egil: Vestfold i krig

Sæther, Vegard: Møllergata 19

Sandefjords Blad

Vestfoldarkivet

Fanger.no

Grav 3 – Ullensaker museum (mia.no)