I ettertid er det enkelt å kritisere hvordan myndighetene håndterte situasjonen i dagene før det tyske angrepet natt til 9. april 1940. Utdraget gjengitt nedenfor viser at det var ikke en trusselvurdering som var aktuell i denne perioden. Mange trodde at faren kom fra øst, og det var mot Sovjetunionen det norske hæren var mobilisert i nord i 1940.
Tekst: Thomas Nilsen Lokalhistorie Vestfold 1940 - 1945 her.
Under arbeidet med boken «De valgte å kjempe – Vestfoldinger i felttoget 1940» kom vi over en rekke artikler som betegnet den spente, og usikre situasjonen i Norge i 1939/1940.
Det ble gjort forberedelse, både sivilt og militært, men få kunne gi et klart svar på hvilke direkte trusler Norge sto overfor. En ting var sikkert, regjeringen ønsket ikke at Norge skulle havne på tysk side i konflikten mellom stormaktene i Europa. Mange vestfoldinger ble sendt nordover om bord i panserskipene «Norge» og «Eidsvold». I et brev fra en av matrosene om bord i «Norge», Aksel Sparre Moen, kommer sympatien for finske flyktninger i Tromsø tydelig frem, og bekymringer over hvorvidt Norge ville ble en del av en væpnet konflikt. Aksel Sparre Moen var kanonmannskap på skipets fremre 21 cm kanon – som han om kort tid kom til å lade med skarpt i det en fiende trengte inn i Narvik havn.
Det var altså i nord Norge på alvor voktet sine grenser og interesser vinteren og våren 1940.
(fortsetter under bildet)
Frivillig militær opplæring og foredrag
To dager før det tyske angrepet på Norge gjengav Sandefjords Blad en lengre artikkel som noen dager før hadde stått på trykk i avisen Farmand. Det var et utdrag av en militæreksperts vurderinger av trusselbildet mot Norge. Samme helg avsluttet Sandefjord Skytterlag den militære treningen av frivillige under ledelse av kaptein og kunstmaler Finn Davidsen. Han skulle snart lede norske soldater i kamp, men mot en annen trussel enn den som ble beskrevet i avisen 6. april 1940:
Trusselen fra øst.
Norsk militærekspert påviser at fareperioden for Norden begynner når den røde hær inntatt sine nye stillinger og vil nå høidepunktet mot årets slutt.
I forretningsbladet «Farmand» gir en norsk militærekspert en utredning og vurdering av vårt militære problem og over trusselen fra øst. Det vil føre for langt å gjengi hele den ypperlige sensasjonelle artikkel. Vi hit setter imidlertid et av de mest interessante avsnitt ”Tidsfristen”:
Da ingen vil ofre større anstrengelser for å opnå noe en likevel får gratis utlevert, kan en gå ut fra at Sovjet ikke vil innlede nye fiendtligheter til noen kant (i Norden) så lenge det holder på å hærsette de nye strategiske stillingene i de rømte delene av Finnland. Denne prosessen vil ta en måneds tid. Fra slutten av april vil altså faren for en aksjon fra Sovjets side være til stede. Faren vil vare så lenge Sovjet kan føle sig trygg for å ha frie hender på andre kanter av landet. Det vil si så lenge krigen varer i sin nuværende form og så lenge samarbeidet mellom Sovjet og Tyskland fortsetter. Ingen kan si når og hvorledes en eventuell forandring i disse forhold vil inntreffe (…)
At fareperioden begynner med det samme den røde hær har inntatt de nye stillingene, følger av tingenes egen logikk. Sovjets protest mot skandinavisk forsvarsallianse og ryktene om at det alt nu akter å stille krav om frihavn til Norge og Sverige kan tas til inntekt for at Sovjet i allfall holder denne mulighet åpen.
Disse tidsfrister vil bety en gradvis tilspissing av faren:
1. Sovjet hærsetter de rømte finske distriktene i Karelen og det Karelske Neset (april).
2. Den røde hær fullfører troppekonsentrasjonen ved de nye grensene og oppkjøring av ammunisjonsforradene med en ny offensiv for øie (mai—juni).
3. Sumpene tørker inn efter vårflommen (juli).
4. De viktigste støttepunkter i den bebudede ”Vorosjilov-linjen” blir ferdigbygget (høsten 1940).
5. Sjøene og favet (Bottenviken), fryser til (november—desember).
6. Jernbanen Kantalathi—Kemi og Vorosjilovlinjens viktigste forsvarsbelter blir ferdigbygget (innen utgangen av 1940).
Resyme: Skandinavia, og med det Norge, glir inn i faresonen innen utgangen av april måned. Faren øker progressivt med hver måned som går, og når sitt høidepunkt mot arets slutt. I desember er de samtlige militærforutsetninger for Sovjet-Sambeldets aktivitet til stede og faren blir derv med særdeles aktuell.
Dette angir tidsfristene og dermed også retningslinjene for arbeidet med vårt forsvarsberedskap.
Sandefjords Blad 8. april 1940
Vel, kaptein Finn Davidsen fra Sandefjord deltok i kamphandlinger kort tid etter, men ikke mot sovjetere. Med seg hadde han frivillige fra Vestfold, blant annet en ung skipsredersønn fra Tønsberg, Johan von der Lippe, som falt på Tretten. Mer om de soldatene fra Vestfold som deltok i kampene mot tyskerne kan du lese mer om i boken «De valgte å kjempe- Vestfoldinger i felttoget april 1940».
Bøker av artikkelforfatteren:
Bøker av artikkelforfatteren (Bokhandel eller via forlagene) :
Krig og fred – Vestfold våren 1945
Familiene som forsvant – Vestfolds jødiske befolkning 1880-1945
Medforfatter (Med Dag O. Bruknapp):
De valgte å kjempe – Vestfoldinger i felttoget 1940
Vidkun Quisling – Fra fedrelandselsker til landsforræder
