Feilslipp i Andebu – en gave til Milorg

Teksten nedenfor om våpenslippet Milorg i Andebu overraskende mottok i februar 1945, er gjort tilgjengelig av Gunnar Gallis. Det ble delt i facebookforumet «Vestfold under krigen 1940 – 1945» i februar 2023. Gunnar Gallis innledet med følgende ord: 

Her kommer Henrik Haugbergs beretning om våpenslippet ved Stålerødvannet. Det som imponerer meg mest er hvor trygge deltagerene må ha vært på hverandre. Det var jo med livet som innsats de drev med dette, selv om mange i ettertid prøver å latterliggjøre innsatsen.

Viktige betraktninger rundt den innsatsen som ble gjort. Og unge gutter fra Vestfold betalte med sine liv under krigen for sin deltakelse i det illegale arbeidet i Milorg, mens andre ble preget for livet. 

Våpenslipp i Haugbergskauen: 

Ei natt vinteren 1945 – i januar eller februar – hørte vi et fly som gikk lavt og som laget noe veldig bråk. Det var måneskinn denne natta. Jeg gikk ut for å se, men for sent, jeg hørte flyet forsvinne.

Om morgenen var alt glemt, og broren min, Kristen og jeg dro til skogs med hver vår hest for å kjøre ved.

Da vi kjørte nedover til Vasshågan som er de flate jordene syd for Stålerødvannet, fikk vi se en liten mørk gjenstand liggende på snøen ute på vannet – 30 – 40 meter fra skauen. Vi tenkte da på flyet som vi hadde hørt.

Vi kjørte ned til Vasshågan, stanset hestene og gikk utover til vannet. Det var stor snø denne vinteren, ca 1 meter og skare som vi kunne gå på og 10-15 cm snø over skaren. Fint skiføre også.

I snøen sto en sylinderformet gjenstand, et spann, 40 – 50 cm høy og ca 30 cm i diameter, uten lokk og med åpningen opp. I beholderen sto det fullt av gule gjenstander av form som stearinlys, 3 – 4 cm i diameter og jeg tror de var uten veike. Jeg aner ikke hva de kunne brukes til. Kanskje det var sprengstoff?

Beholderen ble plassert bak noen trær eller busker i skaukanten. Vi gikk tilbake til hestene og kjørte videre innover i skauen.

I Lauåsdalen, 800 – 900 meter syd for Stålerødvannet fant vi fallskjermer og containere, 2 og 2 ved siden av hinannen med ca 150 meters avstand på 3 forskjellige steder, 6 stykker i alt. Fallskjermene hang i trekronene og containerne sto i snøen under og alle nærmere veien enn 30 meter.

Det ble ikke vedkjøring på noen dager nå, vi hadde mer spennende saker å bruke tida på. Jeg sparket til Herredshuset og meldte fra til Arne Flåtten om funnet. Han var ansatt ved ett av kontorene der.

Senere på dagen fikk jeg beskjed fra Trygve Bakkeland, han var områdesjef i Milorg, om å møte opp i skaukanten etter at det var blitt mørkt om kvelden. Det ble månelyst sent på kvelden. Jeg møtte opp til avtalt tid og sted. Der sto det 10 – 15 personer som alle var tilknyttet Milorg. De sto på rekke etter hinannen og alle med ski på beina. Som leder og fremst i rekka sto Axel Thorvald Martinsen fra Tønsberg. Jeg viste dem funnene, og alt ble gravd ned i snøen ved veikanten, for senere å bli hentet og med hester kjørt til ukjent sted. Broren min og jeg ble bedt om å lete videre. Det var viktig å bruke kjentfolk, så det ikke skulle vekke oppsikt.

Dagen etter fant vi flere containere og vi meldte fra om dette. Etter at det var blitt mørkt om kvelden, møtte jeg til avtalt tid i Lauås. Der sto det to personer, Odd Gallis og Gunnar Framnæs. Jeg viste dem to containere som de skulle ordne med og få fram til veg. Det sto sikkert noen og ventet med hest i veien et sted. Fra Lauås gikk jeg til avtalt sted ved veien øverst i Lauåsdalen. Der sto Trygve Bakkeland og Reinhardt Johansen Bråvold, kanskje en eller to personer til, noe jeg ikke kan huske nå. Det var 2 containere som jeg skulle vise dem. Vi hentet den ene og la den ved veikanten. Vi brukte en skikjelke til dette. Da vi kom fram til veien med den andre containeren stod det to hester, en blakk og en svart, i veien forspent vedbrigger. I briggene lå det containere. Ved hestene sto det en person. Det var Hartvig Hogstad, han var eier av den svarte hesten. Den blakke som sto fremst mener jeg tilhørte Trygve Bakkeland. Det sto kanskje flere personer der, noe jeg ikke kan huske nå. Det hadde nok vært mannskap med for å grave opp containerne (som ble gravd ned kvelden før) og å legge dem i vedbriggene.

Jeg gikk hjem i måneskinn og på fint skiføre og så ikke noe mere til de andre den kvelden Med containerne og fallskjermene i vedbriggene må det ha vært spennende å kjøre langs den offentlige veien og og derfra fram til det som for oss andre den gang var et hemmelig sted.

Det var også andre enn Kristen og meg som fant containere. Allerede neste kveld var Trygve Bakkeland ute å kjørte med Blakka og det ble kjøring flere kvelder på rad. Kjøretøyet han brukte var slede med kasse på og sess til å sitte i. Han ba meg være med. Jeg fikk oppgitt tider og steder der jeg skulle møte opp. På den første kjøreturen var vi sammen med Gustav Gulli for å hente en container han hadde funnet i nærheten av Skaumyr i sin Haugbergskau. Neste kveld kom Trygve kjørende og ved siden av han satt Herman Kjærås. Vi kjørte opp gjennom skauen vår og til stedet der vi kjørte ved fra. Der lå det en container på veikanten. Fra en ås lenger øst i bygda hadde Herman sett fallskjermen som hang i et tre. Han var godt kjent i terrenget og hadde nok ingen vanskligheter med å finne fram. Om han hadde hatt noen med seg til hjelp for å containeren fram til vegen vet jeg ikke.

Kvelden etter gikk jeg på ski til Otmar Kolkinn. Trygve og Blakka kom snart og Otmar og jeg ble med opp gjennom Kolkinnskauen for å hente en container som Otmar hadde funnet. I Kolkinnskauen, ikke langt fra Lauås, lå en container nedgravd i snøeni veikanten og over den hadde Otmar felt ei gran som han hadde kvistet, så den containeren var godt gjemt.

Neste kveld møttes Trygve og jeg ved Berg, begge med ski på beina. Vi gikk vestover og over Stålerødvannet. Jeg skulle vise han en container vi hadde funnet like ved Kolkinnoset. På Stålerødjordet, noen få meter fra Kolkinnelva og ikke langt fra oset, lå en container – uten fallskjerm. Det var stor snø denne vinteren. Containeren hadde «gått» i bakken med så stor kraft at snøen var bortblåst i alle retninger. Den lå i et nokså stort krater. Vi hadde en dag tidligere funnet en fallskjerm liggende på snøen i Lauås. Det må ha vært en forglemmelse at skjermen ikke var festet til containeren.

Trygve gikk ned til containeren og åpnet den og sa at her er det Stenguns (luftkjølte automatiske maskinpistoler). Det var mørkt og jeg kan ikke huske at jeg så hva det var. Senere har jeg hørt om ødelagte – ubrukelige Stenguns, antagelig fra denne containeren. Jeg gikk hjem. Trygve ble igjen ved containeren. Det sto trolig personer som skulle hjelpe til å få fram containeren og ventet et sted, kanskje ved uthuset like oppe på Stålerød.

Etter den tid hadde jeg ikke mer befatning med containerne. Jeg så i alt 14 containere og 14 fallskjermer. Containerne var like – av samme type. Fallskjermene var det 2 slag av. Noen var av gulbrunt tynt tøy. De andre var av pent silketøy og blåfarget,

En del av containerne lå nokså spredt i terrenget, kanskje på grunn av at det ikke var noen personer på bakken til å signalisere med lys.

2 containere ble funnet i lang avstand fra de andre containerne, de to containerne var atskillig mindre i vekt og det tok antagelig lengere tid før de nådde bakken og derfor seilte lengre. Den ene lå nærme veien som går til Storemyr (Hotvedt). Første kvelden eller natta etter slippet ble den hentet av Kolbjørn Hotvedt, Kristian Hotvedt og Jørgen Skjelland og gravd ned i snøen et sted ikke langt fra funnstedet.

En kveld ble containeren, som inneholdt en sender, kjørt til Solhaug ungdomslokale og der ble den lagt over i en bil som møtte opp. Dermed forsvant den containeren ut av bygda.

Etter at krigen var slutt ble det i Vestre Hotvedts skau, i Åledal nord for Bokemoa, funnet en container. Den lå inne i tett granskau. Containeren inneholdt et aggregat.

Det var dermed i alt 16 containere i slippet. Men det kan ha vært andre personer som også har funnet containere og som jeg ikke har hatt kjennskap til. Det var krigstid. Det hadde vært tyske soldater i landet her bortimot fem år. Den natta slippet kom, lå det tyskere i Høyjord, de forberedte en rassia til steder inne på skauen det Milorg hadde vært. Inne på telefonsentralen på Bråvold, bare noen få hunder meter fra containeren på Kolkinnoset satt det tyskervakt. Hva som kunne ha skjedd hvis tyskerne hadde fått kjennskap til slippet, har det vært best å ikke tenke på. Flaks, hell og at alle, både eldre og unge, var forsiktige og ikke snakket om det de hadde sett, hørt eller vært med på, gjorde at alt gikk bra.

Haugberg, Andebu i desember 1995

Rapport skrevet av Henrik K Haugberg. Delt av Gunnar Gallis.